Ingunn Utsi er oppvokst i Reiffváhki/Repvåg, en sjøsamisk bygd, hvor havet er det første man ser når man våkner om morgenen, og det siste man ser før man legger seg. På havet ser man hvaslags vær det er, og hvaslags vær som kommer. Når man vokser opp ved havet, så er det å gå i fjæra er en konstant oppdagelsesferd, fordi havet stadig bringer nye ting fra fjerne himmelstrøk. Der kan man leke med pinner og skjell, og man kan finne både sauer og hunder (jeg snakker fortsatt om skjell). I Ingunn Utsis utstilling er det en sterk følelse av lengsel til havet.

Havet er også grunnlag for Ingunn Utsis kunstnerskap, fordi det er havet som bringer materialene til henne. Det er rekved, stokker fra Sibir, som hun bearbeider og tilfører skinn, stein og pleksiglass. I blant kan det være helt mystiske og ukjente materialer som kommer rekende. Og i blant kommer også materialene på døra, fra sambygdinger som tenker at “det her e nokka for ho Ingunn”. Noen materialer er rester etter andre kunstprosjekter, og noen materialer er rester etter en bedre torskemiddag.

Ingunn snakker med materialene og finner ut hva de vil. Denne tenkingen er dypt forankret i samisk kultur. Man bruker det naturen gir, og det er materialet som bestemmer hva som skal lages. Alt i naturen har en sjel, og man kan kommunisere med den dersom man lytter. Noen stokker vil ha bestemte farger, noen vil ha bladgull, og noen er kravstore og vil ha diamanter.

Man kan si at Ingunn Utsi er en mellomperson, en som tolker naturen og viderebringer budskapene til oss andre. Kunstneren sier at titlene “kommer av seg selv”. Da tenker jeg på joikere, som sier at de joikene kommer med vinden eller i drømme, og at de bare “setter den”. Og på samme måte som joiken til en person må passe til personen, og personen selv må like den – så må Ingunns titler passe til kunstverket, og det må være enighet mellom kunstverket og Ingunn.

Flere av verkene viser sterk sammenheng med samisk åndelighet og verdenssyn. Både labyrinter, som viser til samiske rituelle steder, og påler, som får oss til å tenke på sieidier, hellige offersteder. Selv sier Ingunn at “Jeg har behov for påler for å gi meg styrke”. Og hun viser en stor styrke i temaene hun tar opp i sitt kunstnerskap: følelsen av utenforskap, naturens verdi og behov for beskyttelse, urfolksfilosofi om nøysomhet – å ikke ta mer enn man trenger, men også menneskets ondskap i krig og konflikter.

“Det som skjer det angår også meg” sier Ingunn. Og dermed ber hun oss om å engasjere oss, om å ikke være passive. Ingunn Utsi har engasjert seg i mange ulike saker. Mot gruvedrift i Repparfjord, mot oppdrettsanlegg i Porsangerfjorden, vindkraftutbygging og neddemmingen av Alta-Kautokeino-vassdraget – alltid til forsvar for naturen og hennes folk, samene.

Ingunn Utsi er har et sterkt kunstpolitisk engasjement. Hun var med på å arrangere den første internasjonale utstillingen med samisk kunst, og urfolkskunst fra resten av Arktis, i 1993. Hun var også med på å starte Sámi Dáiddačehpiid Searvi / Samisk kunstnerforbund (SDS), og har sittet i styre og stell for flere samiske kunstinstitusjoner og -organisasjoner. Ingunn har kjempet for at samisk kunst skal synes og for at samiske kunstnere skal bli hørt.

Ingunn Utsi er en stor kunstner. Og i utstillingen “Æ e det æ har gjort” får vi dykke ned i hennes arbeid gjennom 40 år. Hennes kunstnerskap er imponerende, og det er gledelig at hun blir anerkjent på denne måten av Nordnorsk kunstmuseum. Det har blitt en fantastisk flott utstilling.

Kjære Ingunn og Nordnorsk kunstmuseum, gratulerer så mye med denne vakre og viktige utstillingen. Det er en stor ære for meg å erklære utstillingen for åpnet.

Giitu!