Buerie biejjie, godt folk.

Kjære festivaldeltakere, arrangører, kunstnere, foredragsholdere, ungdommer, språkbrukere, og alle dere som har funnet veien hit til Saemien Sijte.

Det er veldig fint å få stå her i dag og være med på å åpne Tjaktjen Tjåanghkoe 2026.

For meg er dette en festival jeg har et nært og personlig forhold til. For to år siden sto jeg selv på arrangørsiden, med delansvar som koordinator. Jeg vet derfor litt om hvor mange timer, hvor mye planlegging og hvor mange små og store oppgaver som ligger bak disse dagene.

Og kanskje enda viktigere. Jeg vet hvilken betydning denne festivalen får når den fylles med mennesker. Da blir den noe mer enn et program på et ark. Den blir en møteplass.

En møteplass for folk som kanskje ikke har sett hverandre siden sist. For familie, slekt og venner. For unge og eldre. For dem som bruker sørsamisk hver dag, dem som holder på å lære, og dem som kanskje leter etter veien tilbake til språket. For reindriftsutøvere, kunstnere, kulturarbeidere, forskere, politikere og alle andre som på ulike måter er en del av Saepmie.

Jeg er stolt av at vi har en slik møteplass her på Snåsa.

Årets tema er «Saepmie inn i framtiden».

Det er et stort tema. Men når jeg ser på programmet for disse dagene, synes jeg egentlig det viser ganske godt hva en slik framtid må bestå av.

Her er båatsoeh og duedtie. Her er kunst, musikk og dans. Her er ungdommene. Her er forskning og historie. Her er marked og møteplasser. Vi skal diskutere medier og demokrati, se film om Fosen, hedre en mottaker av den sørsamiske kulturprisen, og forhåpentligvis også få både flire, danse og være ilag.

Alt dette er deler av et levende samisk samfunn.

Og her har båatsoeh, reindrifta, en helt spesiell plass.

Båatsoeh er en næring, men den er også en av de viktigste bærebjelkene i det sørsamiske samfunnet. Gjennom reindrifta brukes og videreføres språket. Kunnskap om landskapet, været, dyrene og årstidene, overføres fra generasjon til generasjon. Sørsamiske stedsnavn, begreper og måter å forstå naturen på lever fordi de fortsatt er i bruk.

Mange steder er båatsoeh med på å holde sørsamiske lokalsamfunn levende. Den skaper aktivitet, arbeid, familietilknytning og språkarenaer. Den binder sammen mennesker og områder på tvers av kommune og landegrenser.

Når vi snakker om Saepmie inn i framtiden, må vi også snakke om framtiden for båatsoeh.

Vi må sikre at kommende generasjoner faktisk får muligheten til å videreføre næringen og kunnskapen som følger med den. For arealer, språk, kultur og samfunnsutvikling henger tett sammen her hos oss.

Det blir også synlig i programmet de neste dagene.

Fredag skal mye av dagen vies til medienes rolle i dekningen av samiske saker. Det synes jeg er både viktig og nødvendig.

For hvem som forteller historiene våre, hvilke saker som blir løftet fram, og hvordan samiske samfunn blir framstilt, betyr noe.

I et lite samfunn som vårt, så trenger vi sterke samiske medier og journalister som kjenner språkene, historien, samfunnene og de samiske perspektivene. Vi trenger journalistikk som kan følge sakene våre over tid – også når det ikke er konflikt, demonstrasjoner eller en nasjonal nyhetssak som gjør at resten av Norge retter blikket mot oss.

Samtidig trenger vi at norske lokal-, regional- og riksmedier har kunnskap og kompetanse til å dekke samiske saker på en god måte.

Det er også et demokratisk spørsmål.

For dersom samiske perspektiver ikke blir hørt i offentligheten, eller samiske saker først blir interessante når konflikten allerede er et faktum, mister vi viktige deler av samfunnsdebatten.

For oss i det sørsamiske området er dette særlig merkbart. Vi lever spredt over et stort geografisk område. Mange av våre saker er lokale og regionale, men handler samtidig om større spørsmål: språk, arealer, båatsoeh, kultur, rettigheter og framtidige livsmuligheter.

Da trenger vi en offentlighet hvor også våre erfaringer og stemmer har plass.

Fosen-saken er et tydelig eksempel. Fredag vises dokumentarfilmen La fjella leve, etterfulgt av samtale med regissøren og representanter fra reindrifta på Nord-Fosen. Fosen har vist hvor avgjørende det er hvem som får fortelle, hvordan en sak blir forstått, og hvor lang tid det noen ganger tar før samiske erfaringer når fram til den brede offentligheten.

Derfor synes jeg det er svært positivt at denne festivalen også skaper rom for de vanskelige samtalene.

Språket står naturligvis helt sentralt i alt dette.

I det sørsamiske språket ligger kunnskap og erfaringer som ikke alltid lar seg oversette fullt ut. Der ligger navnene på landskapet, beskrivelsene av naturen, slektskapsbåndene og måtene generasjonene før oss har forstått verden på.

Språket trenger først og fremst å bli brukt.

Rundt kjøkkenbordet. I reindrifta. I barnehagen og skolen. På arbeidsplassen. På scenen. I kunsten. I journalistikken. På telefonen. Mellom venner. Og på møteplasser som denne.

Derfor betyr det mye å kunne komme hit og høre sørsamisk rundt seg. Kanskje særlig for dem som bor på steder hvor det ellers kan være langt mellom de samiske språkbrukerne.

Jeg tenker også mye på ungdommene våre når vi snakker om framtiden.

De skal ikke bare arve det vi har bygd. De skal få lov til å forandre det.

Og jeg synes det er fint at ungdommene har sin tydelige plass i programmet. Noereh Party, musikken, dansen og møteplassene betyr mye. For språk og kultur videreføres ikke bare gjennom undervisning og formelle arenaer. Det skjer når ungdommer møtes, får venner, hører musikk, danser, ler og bruker språket ilag.

Det er kanskje noen av de viktigste investeringene vi kan gjøre i framtida.

Kunsten har også fått en sentral plass under årets festival. På lørdag møter vi blant andre Katarina Blind og Britta Marakatt-Labba under overskriften «Med kunsten som virkemiddel». Det minner oss om hvor sterk kunsten kan være som språk, som motstand og som måte å fortelle våre egne historier på.

Kunstnere har ofte klart å sette ord, eller bilder, på erfaringer lenge før de har fått plass i politikken eller den brede samfunnsdebatten.

Og midt i alt dette har vi også Saemien Maarhna, duedtie, mat, musikk, lassokasting, sydisdans og fest.

Det er viktig det også.

For et levende samfunn består ikke bare av de store politiske spørsmålene. Det består av hverdagen, humoren, musikken, håndverket, maten og det å ha steder hvor vi rett og slett kan være sammen.

Saemien Sijte er en god ramme rundt alt dette.

Jeg kjenner naturligvis også dette stedet godt. Saemien Sijte bærer en lang historie, samtidig som virksomheten peker framover. Her tas vare på gjenstander, historier og kunnskap, samtidig som stedet brukes av nye generasjoner og til nye aktiviteter.

Og akkurat disse dagene fylles huset og området rundt med enda mer liv.

Jeg håper årets Tjaktjen Tjåanghkoe gir oss gode samtaler. At vi får le sammen. At noen møter gamle venner og andre får nye. At vi lærer noe vi ikke visste fra før. At vi får høre sørsamisk. Og at vi også tør å diskutere hva slags Saepmie vi ønsker å overlate til dem som kommer etter oss.

For min egen del er det spesielt å komme tilbake til festivalen i en annen rolle enn for to år siden.

Men gleden over festivalen er den samme.

Og stoltheten over det sørsamiske samfunnet, over menneskene, språket, båatsoeh, kunsten, kulturen og den kraften som finnes her, er om mulig enda større.

Jeg vil derfor rette en stor takk til Stiftelsen Saemien Sijte, Gïelem Nastedh, samarbeidspartnerne, de frivillige og alle andre som har lagt ned arbeid i årets festival.

Og takk til alle dere som kommer hit og gjør Tjaktjen Tjåanghkoe til den møteplassen den skal være.

På vegne av Presidentene og Sametinget ønsker jeg dere noen riktig gode festivaldager her på Snåsa.

Jïh daejnie Tjaktjen Tjåanghkoe 2026 rïhpestem.

Med dette erklærer jeg Tjaktjen Tjåanghkoe 2026 for åpnet.

Jijnjh gæjhtoe.