Hilsen til Tanabreddens Ungdom - Ràhkis buohkaide/ Kjære alle sammen!

Det er en stor glede for Sametingsrådet å få lov til å være med og hedre Tanabreddens Ungdom, som har vært med og inspirere generasjoner og gitt et ansikt til samisk språk, kultur og identitet. 

Takk for at vi får lov til å løfte frem noen som har satt dype spor – ikke bare i musikken, men i hjertene våre, i språket vårt og i den samiske oppvåkningen ;  nemlig Tanabreddens Ungdom.

For mange av oss er minnene knyttet til mer enn bare sanger. Det er lyden av barndom og ungdomstid. Kassettspilleren på kjøkkenbordet. Bilradioen langs vinterveier. Samlingsstunder på skolehus, samfunnshus og festivaler. Stemmer som bar både alvor og varme – og som traff oss på et språk som lenge hadde vært skjøvet til side.

Tanabreddens Ungdom kom i en tid da mange samer fortsatt bar på stillhet. Mange hadde lært å tie om sitt eget språk. Mange hadde kjent på skam over sin egen bakgrunn.

Men – så kom disse unge stemmene fra Tana – med stolthet, humor, kraft og nærhet. De sang på samisk uten å be om unnskyldning for det. Og, nettopp derfor betydde de så mye.

De gjorde noe viktig. De gjorde det naturlig å være samisk.

Gjennom musikken åpnet de dører for en hel generasjon. De klarte å vise at samisk språk kunne leve i moderne toner og nye uttrykk. At kulturen vår ikke bare hørte fortiden til, men også fremtiden. De ga ungdom mot til å bruke språket sitt høyt og offentlig. Til å kjenne stolthet der tidligere generasjoner ofte hadde kjent på skam og usikkerhet.

Og kanskje var det nettopp nærheten som gjorde uttrykket så sterkt. Dette var ikke fjerne stjerner fra stor scener langt borte. Dette var våre egne! Ungdommen fra elvebredden i nord. Folk vi kunne kjenne oss igjen i. Derfor traff sangene så dypt.

Når vi ser tilbake i dag , kjenner vi også på en vemodig varme. Tiden går. Stemmer forandres. Men noen melodier slipper aldri taket. De ligger igjen i oss som små spor av håp, tilhørighet og identitet.

Tanabreddens ungdom var med på å bære frem en samisk selvtillit i en viktig tid. De var ikke alene om oppvåkningen, men de ble en del av lydbildet til den. En del av den kulturelle reisen fra taushet til stolthet.

Og kanskje er det nettopp derfor de fortsatt betyr så mye.

Ikke bare for det de sang og joiket. Men for stoltheten de vekket i det samiske folket.

Ollu giitu/ Tusen takk!