Buorre Elle Hánsa, buorit olbmot!
Jeg er veldig glad for å være her i dag for å hedre en av Sápmis store kunstnere. Først vil jeg gratulere Elle-Hánsa med Savio-prisen. Jeg er glad for at du Elle-Hánsa får denne velfortjente prisen som en oppmerksomhet og takk for den kunstneriske produksjonen som du har hatt i fem tiår.
Elle-Hánsa, jeg vet knapt noen samisk kunstner som er så folkekjær som deg, men da med signaturen Keviselie. Ofte ser jeg et av dine verk på mine besøk i samiske hjem, og det forteller meg at din kunst er veldig anerkjent og beundret. Jeg tenkte litt på det da vi feiret deg i går kveld, at jeg kanskje tilhører den første generasjonen med samer som vokste opp med samiske kunst på veggene hjemme, vi som vokste opp på slutten av 60-tallet og 70-tallet. I mitt barndomshjem hang trykket Čak’ča-æhket, som nå henger på veggen hos min mor på sykehjemmet der hun nå bor. Hos naboen vår, Aslak Nils Sara, hang Sábme-kartet. Hjemme hos oss henger verket Oaivilat, og Bealjjáža sieidi, som er en arv etter din venn, Anders-sivjjot-rohkki.
Det gleder meg spesielt å se et av dine mange kart over Sápmi med samiske stedsnavn og et og annet reintråkk i samiske hjem. Det du har gjort er å synliggjøre den samiske tilstedeværelsen og landskapet, som dessverre ofte ikke synliggjøres og har fått norske navn. Når unge samer i dag kjøper dine kart og andre kunstverk er det et ledd i en dekolonisering. Det viser også den aktualiteten som din kunst har i dag. For dette kunstneriske virke og det engasjementet du har vist for samiske rettigheter ble du nominert til Nordisk Sameråds ærespris i 1985, og i 2012 mottok du NSRs ærespris.
Du har også vært med på å synliggjøre de menneskelige konsekvensene fornorskninga hadde, samt sikkert velmente tiltak for en ung gutt som opplevde sykdom og dermed tap av nærhet til familie og språk. Det er slikt som berører meg, og som jeg har jobbet for at ikke skal kunne skje igjen. Det er enormt viktig at det finnes kompetanse i samisk språk og om samiske samfunnsforhold i de situasjonene og institusjonene som samer møter. Selv om jeg ikke skal være med på et sånt arbeid framover på Sametinget er jeg glad for at en stor del av det samiske samfunnet kommer til å jobbe for styrking av også samisk kultur og språk i årene som kommer.
Som vi har hørt har Árran lulesamiske senter mottatt mange tusen av Elle-Hánsas kunstverk. Det er veldig viktig for Sametinget å være med på å forvalte samisk kulturarv. Vi har derfor vært med på å bevilge midler til Árrans kunstmagasin, og til deres magasin og utstilling for Bååstede-samlinga. Jeg ser derfor imot til å kunne se disse samlingene på Árran til neste år. Sametinget jobber også for at det skal bli et Samisk kunstmuseum i Karasjok. Vi har en god dialog med Statsbygg og Kulturdepartementet, og trolig kan vi åpne det nye museumsbygget om noen år. Da håper jeg å se en rekke av Elle-Hánsas verk i utstillingene der også. Inntil da håper jeg at mange besøkere får nyte denne utstillinga i Tromsø, men også den kommende vandreutstillinga.
Til slutt noen personlige ord, fordi vi også kjenner hverandre gjennom organisasjonsarbeid og politikk. Jeg vet ikke om du husker det, men da jeg stilte til valg som NSR-leder så sa du følgende: Jeg kjenner henne ikke så godt, men jeg kjenner den familien hun er giftet inn i, og de er fine folk. Da er hun sikkert bra nok. Og med en slik typisk samisk anerkjennelse fikk jeg også din støtte. Takk for støtte og vennskap!
Før jeg åpner utstillingen vil jeg gjerne overrekke et trykk av John Savio, slik det har blitt tradisjon at Sametinget gjør i forbindelse med utdeling av Savio-prisen. Jeg ble spesielt glad når jeg så det ikoniske motivet på dette trykket, en reingjeter som ganger en rein med suohpan, lasso. En suohpan er som en forlengelse av armen, og slik er det også med din kunst, den er en forlengelse av din arm som når langt utenfor armens rekkevidde.
Med dette erklærer jeg utstillingen ČSV- Terra Cognita for åpnet!
Giitu mu ovddas!