Innledning på verdensarvforum i Alta 20. mai 2025

Buorre iđit buori olbmot!

God morgen! Jeg takker varmt for invitasjonen til å gi en innledning på denne viktige konferansen. Jeg skal si noen ord om hvorfor det er så viktig at vi får et samisk verdensarvsted i Norge. Várjjat Siida som verdensarvsted er en så viktig sak for Sametinget at vi har bedt om at en nominasjon til UNESCOs verdensarvliste burde være et av de prioriterte tiltakene i statens oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. 

Sametinget har i 15 år jobbet med dette. Várjjat Siida  består av 5 delområder innenfor Nesseby, Tana og Båtsfjord kommuner. Museumsleder ved Varanger Samiske Museum, Jan Ingolf Kleppe, vil senere I dag gi dere et innblikk de fremragende kulturhistoriske verdiene som inngår i dette initiativet, så jeg skal ikke gå for dypt inn i det. Derimot vil jeg si noe om våre erfaringer med denne prosessen,

Verdensarvkonvensjonen fra 1972 var lenge mangelfull når det gjelder urfolks rettigheter. Årsaken ligger delvis i at den kom mange år før rettsutviklingen med eksempelvis ILO konvensjon nr. 169 og FNs urfolksdeklarasjon.

Et resultat av det har vært at de fleste verdensarvområdene som berører urfolks territorium er skrevet inn som naturområder, uten anerkjennelse av urfolkets kulturarvverdier og kulturlandskap - og uten vedkommende folks deltakelse i nominasjonsprosessen.

Det finnes flere eksempler på at dette har hatt svært negative konsekvenser for levebrød og muligheter til å vedlikeholde tradisjonelle praksiser. Samtidig finnes det også eksempler på, f. eks. i Canada og Australia, at å få status som verdensarv har gjort det mulig for urfolk å vedlikeholde sine praksiser og sin kultur, ved at ødeleggende inngrep er stoppet.

I etterkant av FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007 ble det tatt flere initiativer til at verdensarvkonvensjonen skulle inkludere urfolks rettigheter. Et av dem var en ekspertworkshop med urfolksrepresentanter i København i 2012.  Anbefalinger derfra var med på å bidra til at urfolks deltakelse i identifisering, forvaltning, vern og formidling kom med i verdensarvkonvensjonens retningslinjer i 2015 og 2017. Dette var en stor milepæl!

På verdenarvkomiteens 41. sesjon i 2017, etablerte urfolks-representanter et internasjonalt urfolksforum for verdensarv (International Indigenous Peoples’ Forum on World Heritage (IIPFWH)). Forumet støtter og gir råd til urfolk involvert i verdensarvprosesser, som nominasjon, forvaltningsordninger og rapportering.

I 2021 ble nye paragrafer om urfolks rett til deltakelse og fritt informert samtykket tilføyd i formularene som skal fylles ut i forbindelse nominasjon og i oppføring på tentativ liste.

I de senere år er det kommet til et antall nominasjoner som har full oppslutning fra urfolket som er berørt og som er forberedt med deres aktive deltakelse. Det finnes også eksempler på at tidligere kriterier for innskriving på verdensarvlista er omskrevet, og at berørte folk nå er inkludert i beslutningsprosesser.

Laponia, et verdensarvområde beliggende i reinbeiteland i kommunene Gällivare og Jokkmokk i Sverige, er et godt eksempel. Det kom med på verdensarvlista i 1996, da med begrunnelser som var ensidig knyttet til naturhistorie, økologi og biologi. Etter årevis med forhandlinger med samebyene ble områdets kulturlandskapsverdier inkludert i 2012, og en ny forvaltningsordning med samisk flertall ble etablert.

Noen verdensarvinitiativ er også fremmet av urfolket sjøl. Varjjat Siida er et tidlig eksempel på et sånt initiativ. Initiativet har stor oppslutning i det samiske miljøet, med tverrpolitisk enighet i Sametinget. Det er videre støttet av de aktuelle kommunene, av Finnmark fylkeskommune og av rettighetshavere og brukere.

Når det gjelder våre erfaringer, så er de nok litt blandede. Noen ganger støter man på noen barrierer. Kunnskapen om samisk forhistorie og tidlig historie er – eller i alle fall var -  mangelfull mange steder, også på overordnet nasjonalt nivå. Vi ble i sin tid møtt med at samisk kultur allerede var dekket av verdensarvlista gjennom Laponia. Bak dette kan det ligge en nedarvet forestilling om at samisk kultur er statisk og uniform, uavhengig av tid og sted.

Som mange av dere er klar over, er Varangerområdet usedvanlig rikt på kulturminner fra alle forhistoriske og historiske perioder. Kulturminnene er samtidig på en storslagen måte sammenvevd med lanskapsutvikling og landskapstrekk. Strandlinjer, urområder og naturformasjoner forener natur og kulturelle avtrykk, enten det dreier seg om bosetning, ressursutnyttelse eller religion. En forventning vi møtte var at også vårt initiativ skulle handle om store naturområder og  tradisjonelle praksiser, der kulturminnene inngikk som et slags beskjedent tillegg. Dette hadde også innvirkning på diskusjonen om hvilke kriterier for fremragende universell verdi som skulle anvendes.

I arktiske Varanger fremstår kulturminner fra mange tusen år tilbake som klart avlesbare strukturer.  Fra Sametingets side har de uerstattelige kulturminneverdiene og den måten de er forankret i landskapet på hele tiden vært i fokus når vårt initiativ skulle begrunnes. Etter en hel del fram og tilbake, endte vi opp med og fikk forståelse for å anvende bare ett av konvensjonens 10 kriterier for fremragende universell verdi. Dette er kriterium 3, som legger vekt på faktiske, observerbare kulturminner som dokumenterer en lang, sammenhengende tidshorisont.

En annen sak vi måtte bruke litt tid på, er at det samiske kulturlandskapet, ikke minst i Varanger, ikke er ensidig knyttet til villrein og senere tamrein. Den handler i like stor grad om marine ressurser. I tillegg handler den om kontakter og utveksling med andre områder - gjerne over store avstander.

Og så har vi erfart er at det ikke finnes snarveier. Skal man nå fram må det legges ned et betydelig faglig arbeid, og det må komme fra iniativtakeren sjøl. Omfattende dokumentasjon og velfunderte begrunnelser må til.

Ting tar tid, noen ganger nesten urimelig lang tid. Sametinget har jobbet med saken i mer enn 15 år, og også lagt inn betydelige økonomiske ressurser. Forankring i lokalsamfunn, blant rettighetshavere, brukere og beslutningstakere er en viktig del av arbeidet mot innskriving på tentativ liste, som også i nominasjonsprosesser. Det er en modningsprosess der man må ta seg den tiden man trenger.

Vi har håp om at  Regjeringen behandler forslag om Várjjat Siida på Norges tentative liste om ikke alt for lenge. Vi er klar over at det påfølgende nominasjonsarbeidet vil ta flere år. Vi har likevel god tro på at det ikke vil dreie seg om så mye som 15 nye år.

Uansett vil en innskriving på Norges tentativ liste være en svært viktig milepæl. Vi ser fram til å ta del i nominasjonsarbeidet, og tar gjerne et særlig medansvar for fortsatt god forankring blant de som direkte eller indirekte blir berørt.