Buorre beaivi! Munnje gal stuorra gudni lea dás logaldallat beassat, ieš dan Davvi Dearvvašvuođa stivrraid semináras. Mun dieđan dis leat dieđe man galle váddáset áššiid čoavdit dálá ekonomalaš dilis. Dan dáfus mun leat duhtavaš go Sámediggái lei sadjá otná prográmmas.

God dag til dere alle, kjære styremedlemmer i Helse Nord. Det er en stor ære for meg å få holde innlegg her på selve styreseminaret deres. Jeg vet at dere står i utrolig mange viktige prosesser knyttet til funksjons- og oppgavedeling og trange budsjetter. I det perspektivet er jeg veldig glad for at det likevel er plass til Sametinget på programmet. Det har jo vært mye snakk om menneskerettigheter og urfolksrettigheter for tiden, så det er jo tidsriktig at jeg i dag skal snakke om samiske rettigheter. 

• Mitt innlegg her skal handle om samenes rettigheter i helsesektoren.
• Om hvordan dere i Helse Nord og underliggende helseforetak for tiden gjør veldig mye bra knyttet til oppfølging av strategien Spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen
• Om hvorfor dette dessverre ikke er nok for å svare til Norges ansvar
• Og hvorfor det ikke nødvendigvis er deres skyld, men hvordan dere samtidig kan gjøre noe med det.

Norge har ratifisert ILO konvensjon nummer 169 om urfolks rettigheter. Denne konvensjonen har flere bestemmer om helse. Her er fra artikkel 25. Nr 1. i konvensjonen: “Regjeringene skal sikre at tilfredsstillende helsetjenester blir gjort tilgjengelig for vedkommende folk, og skal skaffe dem ressurser som setter dem i stand til å utforme og tilby slike tjenester under deres eget ansvar og kontroll, slik at de kan nyte godt av en høyest mulig fysisk og mental helsemessig standard.»

Jeg viser også til artikkel 7. nr. 2.:

«Forbedring av levekår, arbeidsforhold og

standarder for helse og utdanning for vedkommende

folk skal foregå med deltakelse av og i

samarbeid med dem, og skal prioriteres i planer

for den allmenne økonomiske utvikling av

de områder der de bor. Spesielle utviklingsprosjekter

for disse områdene skal også legges

opp slik at de fremmer slike forbedringer.»

Disse artiklene er åpenbart ikke oppfylt. Med dagens organisering har vi ikke tjenester under eget ansvar og kontroll. Jeg tenkte å si noe om hvorfor vi behøver det. Det bor samer over hele landet, og det tradisjonelle samiske bosetningsområdet, Sápmi, går fra Engerdal i Innlandet fylke og nordover via Sverige og Finland til Kolahalvøya på russisk side. Så er vi delt inn i nasjonalstater, og for Sametinget i Norge sin del er det sånn at vi direkte representerer samene på norsk side.

Nede i Engerdal, Røros, Trollheimen, Meråker, Røyrvik og Fosen er det samer. De lever i hardt fornorska områder der konfliktene, som dere kanskje har fått med dere i det siste, er store konflikter mellom storsamfunnet og den sørsamiske befolkninga. Man lever i et krysspress der man kjemper for å ivareta samisk kultur, næring og språk mot et stadig voksende press fra kraftindustri og andre arealinngrep – samtidig som man møter rasisme og hets, mens man også bærer på generasjonstraumer fra flere hundre år med fornorskningspolitikk.

Her er det åpenbart mange som sliter med psyken, men det er også mange som ikke føler at de blir sett og forstått av helsevesenet som hele mennesker – enten det er av fastlegen eller i geriatrien. Etter generasjoner med fornorskning er det ikke rart at mange i utgangspunktet ikke har stor tillit til offentlige myndigheter, ei heller helsevesenet.

Men hvorfor snakker jeg om folk i Innlandet og i Trøndelag? Det er jo utenfor Helse Nord sitt nedslagsfelt! Det er nettopp det som er poenget. Det er langt fra Engerdal og Selbu til Finnmark. Fryktelig langt. Og vi kan ikke forvente at styret i Finnmarkssykehuset skal ha oversikten og den nødvendige kompetansen til å kunne treffe beslutninger om hvordan helsetjenester for den sørsamiske befolkninga i Trøndelag og Innlandet skal innrettes og prioriteres.

Det blir feil å forvente at styret i Finnmarkssykehuset skal klare å balansere hensynet til den samiske befolkninga i Engerdal, Oslo og Bergen, samtidig som de sliter med et enormt underskudd og må gjennom en brutal omorganisering for å klare å opprettholde et grunnleggende spesialisthelsetilbud i hele Finnmark. Alt dette er direkte relevant, fordi under Sámi klinihikka i Finnmarkssykehuset ligger SANKS og deres nasjonale team, som er den viktigste tilbyderen av psykisk helsehjelp til den samiske befolkninga i hele landet – regulert gjennom en samarbeidsavtale mellom dere i Helse Nord og de andre regionale helseforetakene.

Man trenger ikke være professor og makt- og medvirkningsstudier for å skjønne at den sørsamiske befolkninga for eksempel har ekstremt lang vei til medbestemmelse i forhold til disse tilbudene. Helsetilbud under eget ansvar og kontroll, som det står i ILO 169 artikkel 25 – er i så måte en illusjon. Avgjørelsene om prioriteringer for SANKS nasjonalt team tas åpenbart langt unna sørsamisk område. Men de tas også langt unna den samiske befolkningen generelt. For selv om Sametinget geografisk er plassert midt mellom lokalisasjonene til Sámi klinihikka i Karasjok, så tas de daglige beslutningene i Finnmarkssykehuset.

Problemene med dette ble veldig tydelig for alle og enhver i fjor da det ble klart at Finnmarkssykehuset har underskudd og må spare inn. Tilbudet innenfor psykisk helse til den sørsamiske befolkningen er plutselig i et konkurranseforhold med lokale sykehus og klinikker i Finnmark. Selv om Sámi klinihikka drifter med overskudd, må man spare inn hvis det skal spares inn. I fjor sommer ble det utstedt reisestopp i Finnmarkssykehuset. Beskjeden gikk ut til alle, også Sámi klinihkka – noe som plutselig gikk ut over behandlinger i det vidstrakte sørsamiske området.

Da jeg tok dette opp med Helse Nord-styret, fikk jeg beskjed om at det jo ikke var planen. Og det ble da også rettet opp på grunn av den gode dialogen vår, og vi har fått forsikringer om at reisestopp ikke skal gå ut over nasjonale tjenester. Og det er jo kjempebra. Problemet er jo likevel at ting som det her skjer. Og vi må bruke tid og ressurser fra samisk hold på å rette opp i unødvendige problemer.

Med dagens organisering av ser vi også trusselen mot nedbygging av tjenester, for eksempel gjennom den varslede omorganiseringen i Finnmarkssykehuset. Det rapporteres at det innenfor somatikken flyttes stillinger fra Sami klinihkka til Alta for eksempel. Det samiske folket har i praksis ingen innvirkning på hvordan ressursene utnyttes innen helsevesenet. Vi har ingen direkte mulighet til å adressere problemer som oppstår innenfor de samiske spesialisthelsetjenestene.

Et nylig eksempel er bekymringssaken på Sami klinihkka der en overlege gikk ut og påpekte hvordan prioriteringer innenfor Finnmarkssykehuset går direkte ut over pasientsikkerheten til samiske pasienter. Med dagens organisering kan vi ikke annet enn å ta opp problemene med helseforetakene og krysse fingrene for at de har en ledelse som bryr seg.

Kjære dere. Min påstand er at Norge bryter ILO-konvensjon artikkel 25. hver dag med dagens organisering. Vi har riktignok kommet et steg videre innenfor Helse Nord, ved at vi heldigvis opplevde å få gjennomslag for et styremedlem i henholdsvis Helse Nord-styret og i alle de underliggende helseforetakene. Det er jeg glad for! Lenger sør er det verre med representasjonen. Dessverre fikk vi ikke gjennomslag for vårt forslag til styret ved Helse Midt-Norge, noe som er beklagelig.

Det betyr jo i praksis at den største delen av den sørsamiske befolkninga ikke har noen som helst selvbestemmelse knyttet til de store linjene i tilbudene innenfor spesialisthelsetjenestene. Det er et åpenbart brudd med ILO-konvensjonens paragraf 25. Og det er nok grunnen til at også Sykehusutvalget har foreslått at det skal oppnevnes et styremedlem i hvert RHF etter forslag fra Sametinget. Så kan man si at det ikke er selvbestemmelse å få utnevne ett av mange styremedlemmer. Og det er jeg veldig enig i. Men det ville vært en start, og betydd at vi hadde fått en samisk stemme ved bordet.

Selv om Norge bryter ILO-konvensjonen hver dag, så er jeg trygg på at det ikke handler om vond vilje i Helse Nord. Man har jo tross alt fått overlevert et nasjonalt ansvar for å sørge for likeverdige spesialisthelsetjenester i hele landet, uten å få spesifisert hvordan dette skal gjøres på en måte som møter folkerettslige forpliktelser. Etter jul i år har det gått en liten ordveksling om hvorvidt Norge følge ILO-konvensjonen eller ikke. På svar fra rødt-representant Seher Aydar kom helseminister Kjerkol med noen ganske interessante svar om ILO-konvensjonen. Jeg mener at hun rett og slett tar feil på et par punkter. Blant annet om formuleringen om å “tilby helsetjenester under eget ansvar og kontroll”, og at den angivelig ikke er en likeverdig forpliktelse i artikkel 25 til den om å tilby tilfredsstillende helsetjenester til vedkomne folk. Dette tilbakevises i den såkalte ILO-manualen.

En spesielt interessant formulering i Kjerkol sitt svar omhandler Sámi klinihkka og ansvaret for spesialisthelsetjenestene til den samiske befolkninga. Hun er veldig tydelig på at når det gjelder Sámi klinihkka så er det Helse Nord RHF som har ansvar for organiseringa, og at det altså er styret i Helse Nord som etter foretaksloven har ansvar for å organisere egen virksomhet og fatte vedtak om å opprette helseforetak. Det er muligens ikke statsrådens målsetning, men det er likevel veldig interessant her at hun gir Helse Nord-styret alle fullmakter til å løse folkerettsbruddet på egenhånd! Og det er jo virkelig en gladnyhet!

Hva er det som må til da for at den norske staten ikke lenger skal bryte ILO-konvensjonen hver dag? Jeg mener det trengs minst to forskjellige endringer. For det første må Sametinget få rett til å utnevne styremedlemmer til alle Regionale helseforetak og Helseforetak som har ansvar for helsetjenester til den samiske befolkninga. Dette er også sykehusutvalget inne på, så om nevnt litt tidligere. For det andre må Sami klinihikka omorganiseres. Samenes nasjonale spesialisthelsetilbud kan ikke anses som en lokal sak for Finnmark. Da risikerer man at Sami klinihikka er en salderingspost for helsetilbudene til hele befolkninga i fylket – med alle sine interne geografiske konflikter og utfordringer.

For at Norge skal oppnå å følge ILO-konvensjonen må det opprettes et nasjonalt foretak, Helse Sápmi - med eget budsjett og eget styre der Sametinget utnevner flertallet av styremedlemmene. Så er det sånn at Sametinget forstår at vi ikke får til alt på en dag. Sånn er det alle med alle samiske rettigheter. Det vet alle som er opptatte av samenes rettigheter og samiske saker. Det er to steg frem og ett tilbake – frem til tiden plutselig er moden og man får hoppe tre steg. Derfor har Sametinget lagt seg på en linje som kanskje kan få oss frem et par steg, men ikke hele veien. Sametingets plenum har bedt om at Sami klinihikka flyttes til å være direkte underlagt Helse Nord som et eget HF med eget styre og eget budsjett, som et første steg.

Når vi snakker om disse sakene, er det viktig å holde tunga rett i munnen kommunikasjonen. Mange steiler fordi vi tror vi ønsker å bygge opp et helt eget samisk sykehus. Men det er altså ikke ambisjonen. Vi trenger tilbud til hele den samiske befolkninga innenfor enkelte behandlingsformer der språk og kommunikasjon er spesielt viktig for å kunne få god og riktig behandling. Åpenbare eksempler på dette er psykiatri og geriatri. Men vi trenger kanskje ikke egne intensiv- og fødeavdelinger. 

Så er det sykehusutvalget. Jeg skal forsøke å komme med en første tilbakemelding, selv om vi ikke har fått behandlet forslaget i Sametinget. Dette er det de sier om organiseringen av Sami klinihikka. De ber altså om enda en utredning av hvordan staten kan følge de folkerettslige forpliktelsene.

Jeg skal ikke avvise en utredning, men det er noe med hvilket utgangspunkt man utreder fra. Det er veldig viktig at man utreder hvordan man skal følge folkerettslige forpliktelser, og ikke hvordan man skal kunne unngå forpliktelser.

Utredning har forsåvidt blitt gjennomført tidligere i denne saken, uten at det har skjedd så mye. Så, utredning ja – men dra oss ikke inn i enda et lag og slitsom utredningsprosess! Hvis det skal utredes må samiske politikere og fagfolk være likeverdig representert i arbeidet, og målet må være tydelig.

Jeg mener ennå at Helse Nord på kort sikt kan bidra til å løse deler av folkerettsbruddet med et eget initiativ. Dere har full mulighet til å flytte Sámi klinihkka opp et nivå direkte underlagt Helse Nord, slik Sametinget har bedt om, og sikre samisk representasjon i styret. Det er min klare bønn til dere i Helse Nord. Ikke a dette gå tilbake til utredningsbordet uten at det skjer noe, og ikke la utviklinga av de samiske tilbudene stoppe opp i mellomtid.

Ikke nå, rett før sannhets- og forsoningskommisjonen legger frem sin rapport om hva som skjedde igjennom fornorskninga og om hvilke konsekvenser fornorskninga har hatt. Jeg er hundre prosent overbevist om at det vi får høre fra Sannhets- og forsoningskommisjonen vil bidra til å belyse behovet for likeverdige helsetjenester for den samiske befolkninga.

Det er ingen tvil om at fornorskninga direkte har ført til både personlige traumer og nedarvede generasjonstraumer. I tillegg kommer traumene som påføres av det som må kunne kalles enda virksomme effekter av fornorskningen, slik som blant annet hets og mobbing av samer. Det som skjer med sannhets- og forsoningskommisjonen er også at vi har åpnet opp en dør til et veldig vondt kapittel for det samiske folket, og oppmerksomheten rundt rapporten i seg selv kan nok også helt sikkert bidra til å øke behovet for tilpassede helsetjenester. Derfor er det all grunn til å tenke at det vil kunne være et forsonende tiltak å bygge opp gode nasjonale samiske helsetilbud.

Jeg er blitt utfordret til å si noen ord også om den nye funksjons- og oppgavedelinga. Og la meg si det på denne måten. Bønnen fra Sametinget er at tilbudet til den samiske befolkninga må komme ut bedre på den andre siden av denne prosessen. Vi forstår godt at det må omorganiseringer til i en krevende økonomisk situasjon. Det åpner også en stor mulighet knyttet til Sami klinihkka og de samiske tilbudene. Bruk denne muligheten til å løfte ut Sami klinihkka til et eget foretak, som også har en nasjonal funksjon. Jeg anbefaler også at dere passer på å skjerme de tilbudene som i dag finnes til den samiske befolkninga i alle omorganiseringsprosesser. 

Takk for meg!