Et frø fra fortiden kan endre fremtiden

Ráhkis konferánsaoassálastit! Kjære konferansedeltakere!

Hva er et frø? Et frø er så lite, men likevel så mye på en gang.

Jeg var sammen med FNs urfolksungdomsforum da de lanserte kampanjen «My food vision» for noen uker siden. Ungdommene hadde tatt med seg et frø hver fra sine områder. Disse frøene symboliserer fremtiden, håpet og det som har gitt oss liv siden urminnes tider. Kampanjen de lanserte handler om verdien av urfolks bærekraftige matsystemer som har gjort det mulig å leve av, med og på naturens premisser. For oss er det grunnlaget for vår eksistens.

Også Norge har skjønt at vi må ta vare på frøene. På Svalbard er det globale frøhvelvet lokalisert. Det ble etablert i 2008 fordi den norske regjeringen ville ha en verdensomspennende forsikring for matforsyningen til kommende generasjoner.

Frøhvelvet er en svært viktig etablering, men bakgrunnen for etableringen viser at naturmangfoldet vårt ikke kan tas for gitt. Dyrearter og planter forsvinner i en skremmende fart. I 2019 erklærte naturpanelet at menneskelig aktivitet truer eksistensen til en million ulike arter. Fremtiden vår trenger frøhvelvet, og selve etableringen av dette demonstrerer at vi også vet at vår egen adferd ikke kommer til å sikre fremtiden for frøene eller våre etterkommere uten ekstraordinære tiltak.

Hva og hvem som er problemet, det er svært relativt. Jeg har mine egne oppfatninger om dette, akkurat som du som sitter i salen har det samme. Det som er sikkert er at opplevelsen av at noe er problematisk, det er antakelig felles – også hvis man har plassert «de andre» i problemkategorien og seg selv i «løsningskategorien», noe som vi alle gjør.

Løsninger, ja. De vil vi ha alle sammen. Utfordringen oppstår når vi har ulik problemforståelse og at vi ikke aktivt viser at vi tar hensyn til og forstår hverandre. Det er her det magiske ordet dialog kommer inn. Og dialog er avgjørende, men det løser ikke de vanskeligste utfordringene. De vanskeligste utfordringene møter vi her, i våre nærområder, i form av spørsmål knyttet til arealinngrep, energipolitikk og det grønne skiftet.

Hvilke «løsninger» kan man så drøfte, og hvilken dialog kan vi ha i en tid der vi står ovenfor 393 dager med pågående menneskerettsbrudd i Norge? Dette menneskerettsbruddet er konstatert av en enstemmig høyesterettsdom der det ble slått fast at artikkel 27 i konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter er brutt i Fosen-saken. Fosen saken er at det er bygget et av Nord Europas størst vindindustrianlegg midt i reinbeitearealet til to sørsamiske reindriftssiidaer. Anlegget gjør det ikke mulig å videreføre reindrifta i dette området. Anlegget står der, og 393 dager etter dommen så er menneskerettsbruddet fortsatt pågående.

Ingen fra regjeringen har til dags dato beklaget menneskerettsbruddet, det er ikke antydninger til at regjeringen vil ta dommen til etterretning eller at denne enstemmige dommen fører til at menneskerettsbruddet opphører. Det er en situasjon der selve rettsstaten er utfordret. Hvis ikke menneskerettighetene etterleves i dette landet, så sier jeg som i den kjente hitsangen av Manic Street Preachers: «If You tolerate this Your children will be next.»

Som sametingspresident må jeg kreve at menneskerettsbruddet opphører, og jeg krever at rettstatens grunnleggende prinsipper respekteres. Det innebærer at ansvarlige maktpolitikere må akseptere dommen og etterleve dommen med at menneskerettsbruddet kommer til opphør.

Det er etter min mening svært vanskelig, ja for ikke å si umulig å løse noe når man mangler tillit. Tillit til at vi lever i en rettsstat. Tillit til at det som er rettsstridig vil opphøre. Tillit til at vi vil hverandre godt.

Tillitsfull og løsningsorientert debatt fordrer at menneskerettsbruddet opphører. Det er umulig å tro på løfter eller forsikring om dialog, når regjeringen i håndteringen av denne verkebyllen av en sak viser oss at intensjonen deres er å finne et minste minimum for å kunne videreføre menneskerettsbruddet.

Det er ikke Fovsen-Njaarke eller Sametinget som skapte denne ulykksalige situasjonen på Fosen. Det er de som faktisk har maktmidlene, myndigheten og ressursene må løse menneskerettsbruddet - gjennom å ta konsekvensen av det og stoppe menneskerettsbruddet.

Vi venter på at rett skal skje, etter at så mye urett har skjedd.

Kjære konferansedeltakere.

Vi i nord, som alle andre, kjenner på konsekvensene av at verden er blitt mer uforutsigbar, mer farefylt og mer krevende. Likevel må vi ha håp om en bedre verden.

En bedre verden er mulig.

Jeg vil si det så klart som denne nord-norske vinterdagen: også vi samene representerer løsninger, og vi er ikke selve problemet. FNs naturpanel peker på akkurat dette. I områder der urfolk reelt deltar i forvaltningen av naturen, er det biologiske mangfoldet bedre sikret. Når det gjelder viktige spørsmål, som de globale krisene, så må vi, særlig fordi alt er så kritisk, usikkert og uforutsigbart, tørre å spørre oss selv om vi faktisk gjør riktige veivalg?

Vi står mer enn noensinne ovenfor enkelte og grunnleggende bærekraftsvalg og menneskerettsvalg som, hvis vi velger feil, kan gjøre vårt liv og våre etterkommeres liv og utfordringer enda verre. I Sharm el Sheikh forhandles det om menneskerettigheter, om klimarettferdighet og om vår fremtid.  

Sikkerhetspolitikken gjør oss også utrygge. Vår geografiske plassering i denne verden er i et geopolitisk spenningsfelt der vi opplever oss små i forhold til globale kriser som naturkrisen, klimakrisen og den folkerettsstridige invasjonen i Europa.  Vi opplever klimaendringene på kroppen med et sårbart arktisk klima som vakler. Vi har beitekriser, og endrede naturlige forutsetninger. Det å beholde tryggheten for det vi kan forutse og vite er ikke lenger noe vi kan ta for gitt.

Men det vi har, er denne arven etter å være ekstreme overlevere i et av verdens mest krevende og utfordrende klimatiske områder. Vår kunnskap om å overleve på få naturbaserte og fornybare ressurser er stor. Vi har kunnskaper som vi ikke fremsnakker eller som vi heller ikke vektlegger. Det mener jeg vi må endre.

Hva vet dere om chaga? Chaga er en svart soppvekst som finnes på ca. 1 av 1000 bjørketrær. Den kan brukes som en slags te, og det er etter sigende et høyt innhold av antioksidanter i denne soppveksten. Hvorfor har chaga en sånn folkemedisinsk interesse og hvorfor finnes det et stort marked for pulver fra denne soppen? Det finnes flere planter og arter i naturen som vi ikke har utforsket sammen, der tradisjonell kunnskap og annen kunnskap kombineres.

I Guovdageaidnu/ Kautokeino har Ellen Cecilie Mikkelsdatter Triumf Buljo –en mastergrad i matvitenskap fra NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås)  - startet opp selskapet Rein Styrke. Hun satser på kosttilskudd og supermat som tar utgangspunkt i den tradisjonelle kunnskapen som ligger i generasjoner av ekstrem overlevelse kombinert med hennes kunnskaper fra NMBU. Markedene for disse produktene er spennende, og det er en virksomhet med stort potensiale.

I Lødingen har vi matkunstneren Máret Rávdná Buljo med firmaet Boazovázzi. Máret Rávdná fikk Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris i 2019. Hun og familien har også vært med i Michelle Obama sin barneserie på Netflix som heter «Waffles og Mochi».

Máret Rávdná kombinerer tradisjonell kunnskap med forskningsmiljøer for å innovere tradisjonell kunnskap i nye produkter. For to uker siden hørte jeg Máret Rávdná igjen der hun fremhevet tradisjonell kunnskap og hvordan mat kan fungere som medisin. Det både innvendig og utvortes. Det var fascinerende og viser meg mange muligheter som absolutt flere burde bli kjent md.

Disse virksomhetene handler om å løfte kunnskaper som har holdt oss i live i disse områdene fra urminnes tider. Det andre er at det også styrker og utvikler urfolkskultur med produktutvikling som baserer seg på naturlige og fornybare råvarer og som har ernæringsverdier som er meget store. Det tredje er at matsikkerhet og selvberging er aktualisert på en måte som jeg ikke kunne forestille meg for bare noen år siden. Dette å kunne greie seg med det vi har i en usikker tid er en verdi som er større enn hva penger kan omfatte.

Sametinget vil styrke vårt engasjement når det gjelder urfolks matsystemer, også i det internasjonale arbeidet. Våre grunnleggende og bærekraftige matsystemer kan være det frøet som er sådd i fortiden som fremtiden kan og må bygge på.

George Orwell sa det slik: “Either we all live in a decent world, or nobody does”. Det er sant. Vi lever ikke i en anstendig verden, noen av oss, så lenge det er sånn som det er. Vi må kjempe for grunnleggende verdier, for rettssikkerhet, likestilling, respekt og gjenreising av menneskeverdet. Det er en kamp ingen burde være likegyldig til. Vi ser det i kampen for likeverd, frihet og likestilling i Iran. Modige kvinner som ikke har noe valg, reiser seg for en kamp mot en enorm overmakt, et nedarvet og undertrykkende system, med selve livet som innsats. Vi vet det alle sammen, at de ikke har gode kår for å kunne lykkes. Deres kamp kan vi ikke være likegyldige til. Noen har tatt en sånn kamp for oss også en gang.

Hvis samfunnsutviklingen ikke er fylt med håp, så vil den bli fylt av avmakt og skremmebilder. Vi er i en situasjon der skremmebildene er tydeligere enn på lenge. Det er derfor selve håpet er det som vi må satse på. Skremmebilder kan kun bekjempes med håpet. Og dette håpet må vi evne å overføre til de kommende generasjonene.

Å se hverandre og sikre at dialogen blir til rettferdige løsninger er avgjørende, enten vi snakker om det som skjer i Sharm el Sheikh eller her hjemme. Håp er helt avgjørende for at vi skal strekke oss lengere og for at vi skal kunne ha tro på en bedre verden.

Det er derfor det mer enn noen ganger er viktig å være opptatt av at fremtiden skal vi alle kunne ha håp om, og da må vi jobbe annerledes enn før.

Vi mennesker lever i, med og av det naturen gir og ikke frakoblet fra naturen. Det gjelder oss alle, og særlig oss her i nord.