Innlegget finnes kun på norsk.

Godt folk!

Takk for en hyggelig kveld i går, og fint å se dere alle så opplagte og klare her nå!

På samisk har vi et ordtak som sier at natta ikke er så lang, at dagen ikke kommer. Og denne morgenen er enda en bekreftelse av det faktum. Ordtaket gir oss en fin overgang til det jeg er her for å si noe om.

Silje Karine Muotka Árvu/Sametinget

For samene på Fosen er etableringen av vindindustrianleggene på Storheia og Roan som en evighetsnatt. Høyesterettsdommen var varsel om dagens komme, men dagen har i denne saken og overført betydning latt vente veldig lenge på seg.

Den kollektive læringen fra Fosensaken er at vi må unngå at noe tilsvarende skjer igjen.

Jeg forventer at det er noe som uttrykkes klart og tydelig på vegne av staten. Det er noe som alle, uansett hvilken funksjon de har i relasjon til tilsvarende saker også arbeider aktivt for å hindre.

Vi er ikke ferdig med Fosensaken enda. Sør-Fosen Sijtes avtale med Fosen Vind synes å ha løst menneskerettsbruddet på Sør-Fosen, men det gjenstår oppfølginger med å faktisk stille erstatningsland til rådighet og etter Sametinget mening en formell endring av konsesjonen for Storheia vindkraftanlegg. På Nord-Fosen fortsetter menneskerettsbruddet, og det opphører ikke med en i praksis tvungen flytting av dem sør for Trondheimsfjorden. Det er rett og slett ikke lov. Det er derfor litt tidlig å endelig si hva vi bør lære av Fosensaken, det er altså fortsatt en sak der vi må lære mer.

For det første at det faktisk er en terskel for hva staten kan tillate av arealinngrep enkeltvis og samlet overfor samiske bruksrettshavere. Dette er ikke en teoretisk grense som i liten grad er aktuell hos oss i Norge fordi vi har så gode utrednings- og planprosesser, slik Kommunal- og moderniseringsdepartementet vurdering må forstås så seint som i 2021. Det er i essens det departementet sier i lovforslaget om konsultasjonsbestemmelser i sameloven (Prop 86 L, 2020-2021).

Det er derfor et sterkt behov for å sikre overordnede regler om hvilke kriterier som skal vurderes og hvordan de skal vektlegges for å unngå menneskerettsbrudd, og der det kan være tvil må vi forvente at det må foreligge et samtykke fra rettighetshaverne. Et arbeid for å etablere dette har ikke regjeringen signalisert at de vil sette i gang. Jeg venter på at flere enn Sametinget klart etterspør slike lovbestemmelser, fordi det vil sikre bedre forutsigbarhet for alle.

For det andre har Fosensaken vist oss at rettsstatsprinsippene kan strekkes og avvikes når det passer flertallsmakta. Det er alvor når dommerforeningens styre, med en av høyesterettsdommerne fra Fosensaken som styremedlem, må sende brev til statsministeren og stortingspresidenten og minne dem på om at Høyesteretts dom er endelig straks den er avsagt, og at dette betyr at dommen må respekteres også fram til eventuelle nye vedtak som erstatter de ugyldige vedtakene, er truffet. Regjeringen kan ikke si at de aksepterer at konsesjonsvedtaket er ugyldig, men at konsesjonen ikke er falt bort. Dette er faktisk juridiske spissfindigheter vi finner igjen i stater hvor rettsstaten svekkes.

Nettopp fordi dette skjer overfor en minoritet, og der det for majoriteten kanskje smerter mest å etterleve menneskerettighetene, er dette svært alvorlig. Jeg synes den generelle tausheten om dette alvorlige bruddet på rettsstatsprinsippet fra folk i ansvarlige samfunnsposisjoner, også her fra Trøndelag er påfallende (fylkesordfører, Statsforvalter, Næringslivsledere, LO, NHO, NTNU). Er de fleste så sammenfiltret i partier og statlige institusjoner at vi ikke tør heve stemmen når maktmisbruket får utfolde seg på norsk, er det en slags nummen tillitsnaivitet der vi lar staten ukritisk få holde på, er det en likegyldighet til hva slik framferd gjør med tilliten vi har mellom minoritet og majoritet og mellom samer og staten, eller er det rett og slett sånn at de fleste i samfunnsansvarlige posisjoner synes det er greit å ikke være for prinsipiell om rettsstaten i denne saken – vi trenger jo krafta og de er jo så få de der Fosensamene?

Vi kan håpe på at Fosensaken blir en vekker og et veiskille for hvordan samiske tilstedeværelse og bruk hensyntas i arealplan- og industriutbyggingsprosjekter. Regjeringen synes i alle fall ikke å ha tatt dette fullt ut inn over seg. I august vedtok regjeringa at Melkøya skulle elektrifiseres forutsatt voldsom kraftutbygging i de mest arealpressede reindriftsområdene i Finnmark. Før jul fremmet regjeringen en tiltaksplan for reindrift og energiutbygging. Begge disse beslutningene kom uten en eneste samtale med noen i Sametinget – ingen deltakelse og konsultasjoner der, nei. Er det slik at regjeringen ikke vil konsultere der det er vanskelig å bli enig samtidig som de de uansett vet best hva som er best for oss samer? Jeg hadde håpet at tiden for slike holdninger var forbi, men slik virker det ikke. Derfor er det da heller ingen planer om å følge opp Samerettsutvalgets forslag fra 2007, det er ingen tanker om at også Sametinget må kapasitetsmessig styrkes som en helt sentral part i arealplansaker, og at forsknings- og kunnskapsproduksjonen om reindrift og arealinngrep må institusjonaliseres slik vi har det innenfor andre primærnæringer.

For de seriøse næringsaktørene, og min erfaring er at det oftest er de med private eiere, så tror jeg Fosensaken har lært dem at de ikke som før kan stole på staten. Fosensaken hat skapt usikkerhet om investeringer i områder med samiske interesser. Jeg nøler ikke med å advare dem om at de tar en sjanse på å pløye seg veg mot Sametingets beslutninger og samiske rettighetshaveres interesser. Tiden hvor det lot seg gjøre er forbi. Kravet om at menneskerettigheter og miljørettigheter skal etterleves, også av dem, gjelder nå også i hverdagen og ikke bare på fest- og konferansedagene. Da er selvsagt dialog viktig. Det er aldri galt å snakke sammen, men da må vi forvente at man også setter seg inn i hvor man er, at kapasiteten er ulikt fordelt, og at alt ikke er mulig.

Til slutt; jeg håper Fosensaken har lært oss alle noe. Vi samer er her, det er grenser for hva som kan gjøres uten at vi er med på laget og det handler om hva slags samfunn vi bredt forstått vil utvikle. Da kan vi ikke bruke nye ord, men fortsette som før. Takk for meg.