Kjære alle sammen, buorit olbmot

det er 1. mai. En dag for arbeid. En dag for verdighet. Og en dag for å minne oss selv på at rettferdighet aldri har kommet av seg selv.

Jeg har tenkt på det ordet: arbeid.

For vi er gode i dette landet på å måle arbeid i timer, i lønn, i produksjon. Men vi er mindre gode på å anerkjenne det arbeidet som ikke synes. Og hvem har definisjonsmakta på hvilket arbeid som telles som viktig i vårt samfunn?

Er det arbeid å bevare et språk som noen forsøkte å ta fra deg? Er det arbeid å finne plass til deg selv i et samfunn som ikke alltid har hatt plass til deg? Er det arbeid å bære historier som ikke alltid blir trodd? Er det arbeid å fiske eller å drive med rein? Er det arbeid å plukke bær, hugge ved eller å fiske og å jakte for eget livsopphold?

Jeg vil slå fast at selvsagt er dette også arbeid! Og det arbeidet har pågått lenge og skal bære oss i fremtiden. Verdien av dette arbeidet forsøkes noen ganger usynliggjort eller redusert som mindre viktig i møtet med andre interesser. Jeg er her for å si i fra at dette arbeidet har en enorm verdi og det nærer den aller viktigste ressursen vi har i vårt samfunn: nemlig menneskene.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har gitt oss mange svar. Men det viktigste den ga oss var vitnesbyrd.

En ting jeg klarer jeg ikke å slippe: at så mange ba om unnskyldning for at de gråt.

De fortalte om livet sitt. Om tap av språk. Om skam. Og så sa de: «Unnskyld at jeg gråter.»

Som om selv smerten må oppføre seg pent.

Det sier noe om hvor dypt dette går.

Og så finnes det også andre øyeblikk som ikke står i noen rapport.

Jeg husker da jeg hadde tatt samisk på videregående. Jeg kom hjem til slektninger som var stolte. Og så ropte de: «Kom og hør når Silje skal snakke samisk.»

Så jeg gjorde det.

Og det var stille et øyeblikk.

Og så sa de: «Det der høres ut som rett ut av en skolebok.»

Og det var egentlig hele kommentaren.

Den var sagt med undring. Med en slags stolthet. Men det var også en presis kommentar.

For jeg sto der og snakket mitt eget språk — og kjente meg litt som en gjest i det. Ikke helt innenfor. Ikke helt utenfor. Å være litt fremmed blant sine egne.

Ingen mente noe vondt. Men det sier noe likevel.

At det som skulle vært en selvfølge — noe du får med deg fra starten — har blitt noe du må jobbe deg tilbake til. Og det arbeidet havner ofte hos den enkelte.

Du må ta det tilbake. Lære det. Bære det.

Og det er absolutt ikke en rett vei. Det er en krevende vei hvor man føler motbakker og store gleder. Å snakke samisk med mine barn helt naturlig nå er en sånn glede som jeg ikke kan beskrive, men som fyller meg med takknemlighet hver eneste dag.

Det er derfor dette ikke bare handler om fortid. Det handler om hva vi gjør nå.

Når vi står i saker som Melkøya, og vet at elektrifiseringssaken skal prøves i lagmannsretten til høsten, så handler det om mer enn den ene saken. Det handler om noe grunnleggende - nemlig spørsmålet om konsultasjonsrettighetene faktisk gjelder når de møter sterke interesser. Om urfolksrett er noe vi praktiserer, eller bare noe vi liker å snakke om.

Og det er her solidaritet kommer inn.

For solidaritet er et fint ord. Men solidaritet er ikke alltid behagelig.

Solidaritet er når du må stå i noe som ikke nødvendigvis gagner deg selv. Når du må akseptere at rettferdighet for noen kan bety begrensninger for deg.

Det er da det betyr noe.

Ellers er det bare høflighet.

Og vi trenger faktisk mer enn høflighet nå.

Samtidig må vi også se på oss selv. På hvordan vi bygger våre egne fellesskap. På hvem som får høre til, og hvem som fortsatt må finne sin plass.

For vi vet at også der finnes det sår.

Jeg tror ikke vi blir ferdige med dette. Men jeg tror vi kan komme et sted der færre må stå alene i det arbeidet.

Der færre trenger å kjenne på den følelsen av å stå der og snakke sitt eget språk — og likevel være litt på besøk.

Der det ikke lenger er noe vi samler oss rundt for å høre på, men bare noe som er der. Helt naturlig. Som om det aldri hadde vært borte.

Det er et samfunn verdt å arbeide for.

Og det er et ansvar vi ikke kan sende videre.

Det er vårt.

Takk.
Giitu.