Se talen på NRK nett-TV

Silje Karine Muotka Åse M. P. Pulk, Sámediggi

Godt folk,

Selv de største skader kan repareres om man setter av tid og krefter til det. På Smuk-gården i Lille Ropelv i Sør-Varanger har gamle samiske hus igjen blitt til levende fortellinger om vårt folks overlevelse. Der bodde det sjøsamer, nært naturen. Etterkommer Trude Sildnes har sammen med sin mann Gjermund Wøhni bygget opp igjen stedet og reddet et dyrebart samisk kulturminne.

Man behøver også gode materialer og en god grunnmur når man skal bygge en samisk identitet. For mange er det et livsprosjekt å ta tilbake det som norske myndigheter har tatt fra dem. Morsmålet er sjelens språk, det som skulle vært. Vi kan bare forestille oss hvordan det samiske samfunnet kunne vært, om myndighetene ikke hadde prøvd å fortrenge vår kultur og vårt levesett.

Nå må vi finne ut hvordan vi skal begynne å bøte på de skadene som fornorskningen har forårsaket, og ennå forårsaker. Forsoning er langtidsmålet. Det er en lang og kronglete vei for å nå dit, og mye må først repareres. Med utgangspunkt i samiske verdier må vi sammen reise opp samfunnets gammebuer, så alle samer kan leve godt og uavhengig.

Det er gledelig å se at Sametingets valgmanntall øker fra år til år, og at flere ønsker å ta del i det samiske demokratiet. Alle har rett til å selv definere sin samiskhet.

Samiske håndtverkere, lærere, språkfolk, kunstnere og besteforeldre er viktige når vi skal reparere fornorskningens skader. Kunnskapsbærere som deler av sin kunnskap med alle som ønsker å lære – uten dem klarer vi oss ikke. Ved deres hjelp kan mange av oss finne de stiene som fører hjem til vår egen gamme, til det samiske fellesskapet.

Slik som Márjá Karlsen, som med greneveving og sjøsamisk håndtverk vever seg en samisk identitet. Slik som Isalill Kolpus som med spøk og humor styrker vår samiskhet. Eller Emil Kárlsen, som begynte å snakke samisk som voksen ved hjelp av sanger og joik, og slik bygger en språkbro mellom generasjonene i sin egen slektshistorie.

Sápmi er mangfoldig , og vi behøver alle som ønsker å arbeide for å utvikle det samiske samfunnet. Og selv om  vi er forskjellige, så har vi også et fellesskap. Kampen for samiske rettigheter foregår på mange arenaer: samiske foreldre som kjemper for undervisning på samisk, eller pårørende som fungerer både som tolk og omsorgsperson i norske helsetjenester.

De hyppige skiftene i verdensøkonomien, og stigende priser, påvirker oss alle. Det er et stort paradoks at vi alle er prisgitt industrien i vår selvberging. Vårt laksefiske er forbudt, småskala jordbruk er under press og sjøsamenes historiske rettighet til fjordfiske er ennå ikke anerkjent i lov. Våre tradisjoner og kunnskap i utmarkshøsting og matauk kan være en del av løsningen i en verden hvor matsikkerhet og bærekraft er store utfordringer. Dersom vi hadde fått nyttiggjøre oss av og forvalte vår naturrikdom så hadde vi løst mange utfordringer.

Uroen i verden stikker i hjertet. Krigen i Ukraina skaper stor sivil lidelse. Og krigen har satt en fullstendig stopp for samisk samhandling over grensene. I jula har vi sett at forbrytelsene mot menneskeheten fortsetter i Palestina. Det er uakseptabelt at verdens ledere lar sivilbefolkningen lide og at barn blir drept. Vi må insistere på at forbrytelsene mot menneskeheten tar slutt.

I året som har gått, har jeg blitt gledelig overveldet av alle modige samiske ungdommer, og deres støttespillere, som står opp for rettsstaten og vår rettssikkerhet. Med vrengte kofter har de krevd at menneskerettsbruddet på Fosen stoppes. Jeg er så takknemlig for deres innsats.

Selv om staten har gjort alvorlige feil, så har de overlatt til Fosen-samene å ordne opp i menneskerettsbruddet som de har blitt utsatt for. Fosen-samene har strekt seg så langt det er mulig. For Sør-Fosen har det kommet en avtale som kan innebære en sikkerhet for dem fremover. Nord-Fosen er fortsatt i meklinger, og med nye varslede arealinngrep. Staten ønsker å vise at den har lært, men forandrer ikke sin fremferd.

Det er ikke rart mange føler seg motløse når staten forer oss med skjæreegg, samtidig som de presser oss i så mange inngrepssaker. Jeg lar ikke det tære på kreftene mine. Vi vet selv hva som er best for samene. Vi aksepterer ikke å bli oversett eller tråkket på. Staten må formelt garantere at det aldri kan skje et menneskerettsbrudd som på Fosen igjen, ikke når det gjelder Melkøya-saken eller andre areal- og rettighetssaker.

Sametingets viktigste arbeid er å se til at samiske rettigheter styrkes og anerkjennes. Mitt løfte er at Sametinget stadig skal være den som går foran, som bærer både lyset og håpet for vårt folks framtid. Kjære søster, kjære bror, kjære søsken – du behøver ikke å gå veien alene, vi går den sammen.

Kjære alle sammen,
Vi må ha tro og håp om en bedre framtid for oss alle. Selv om det virker håpløst, så er det mulig å rette opp skadene som fornorskningen har forvoldt. Med menneskelig vilje, slik som i restaureringen av Smuk-gården, så er det mulig. Til det samiske samfunnet vil jeg si at i gammen vår er det plass også til deg. Her kan du hvile deg og samle krefter selv i det hardeste uvær.

Jeg ønsker dere alle et godt nytt år.