Bures!

Dette er en dag som fyller hjertet med glede og som vi alle kommer til å huske.

Vi på Sametinget har jobbet veldig lenge for at Várjjat Siida skal bli anerkjent som en del av UNESCOs verdensarv. De lokale ildsjelene har jobbet enda lengere med dette målet. Og i dag har vi kommet et stort skritt nærmere.

For meg er dette også personlig. Helt siden jeg var liten jente har jeg vært fascinert av Ceavccageađge. Stedet har en nesten magisk tiltrekningskraft. Når jeg står her, kjenner jeg hvorfor mennesker har funnet veien hit i tusenvis av år. Jeg føler at dette stedet er et sted der himmel og hav finner sammen i en evighet. Og følelsen har jeg med meg der jeg går.

Várjjat Siida består av fem områder i Unjárga/Nesseby, Deanu/Tana og Báhcavuona/Båtsfjord. Tilsammen bærer de fortellingen om samisk historie – om livsformer, tro og samfunn som har vært her siden istiden. Her ser vi de lange og sammenhengende sporene etter en levende arktisk jeger-, fisker- og sankerkultur uten sidestykke.

Vi snakker om:

over 400 samiske urgraver
rituelle steder
3000 fangstgroper for rein – det største systemet i hele Arktis
steinmurte ledegjerder, kjøttgjemmer og skyteskjul
boplasser, hus- og gammetufter
 

Dette er ikke bare arkeologiske funn. Det er fortellinger i landskapet. Hver tuft, hvert gjerde, hvert spor etter et menneskelig liv er brikker i en helhet som viser hvordan våre forfedre levde i samspill med naturen.

La meg nevne noen eksempler:

På Ceavccageađge finner vi en kystbosetting 12.000 år tilbake i tid, 265 boplasser og 400 graver. Et helt bibliotek av vår historie.

På Ruovdenjunlovta, litt lenger inn i fjorden, står de gamle Karlebotnhusene – 115 hustufter der mennesker bodde for 5000 år siden. Jeg tilbragte gode barneår i nettopp dette området. Derfor føles det nært, nesten som en forlengelse av barndommen, og jeg visste allerede som seksåring om det at vi bodde i et område der forfedrenes spor etter bosetning var så gamle at det var vanskelig å forstå tidsdimensjonene. 

På Rissebávte ligger de store gressbakkentuftene, og på Noaiddiidčearru finner vi et av de største reinfangstanleggene i hele Arktis – med kilometervis av steingjerder. Jeg må få takke for skolegangen i denne kommunen, vi hadde faget «varangersamene» på ungdomsskolen der mye av denne kunnskapen ble gitt oss som del av undervisningen.

Alt dette viser en kulturarv som ikke bare er gammel, men levende.

Kjære alle sammen,

det som gjør Várjjat Siida så spesielt, er hvordan kultur og natur henger uløselig sammen. Vi ser hvordan mennesker tilpasset seg et krevende klima, hvordan de levde i samspill med ressursene, og hvordan tro, samfunn og landskap var vevd sammen. Dette er også grunnen til at området er viktig langt utover Varangerfjorden. Várjjat Siida er en del av hele Sápmi – og en del av verdensarven vi skal forvalte sammen.

For Sametinget handler dette om mer enn fortid. Verdensarvstatus vil styrke vår identitet, gi stolthet til lokalsamfunnene, og gjøre samisk kultur og historie mer synlig både i Norge og internasjonalt. Det åpner nye muligheter for formidling, forskning og framtidsrettet utvikling. Kraften i at dette unike området løftes som en kandidat til verdens umistelige kulturarv er stor, men det er veldig riktig.

Derfor har vi og mange andre jobbet i to tiår å oppnå anerkjennelse for at dette området har de kvaliteter som danner grunnlag for verdensarvstatus. Samarbeidet med Finnmark fylkeskommune, Riksantikvaren, ICOMOS, vertskommunene Unjárga/Nesseby, Deanu/Tana og Báhcavuona/Båtsfjord, eminente lokale fagfolk med spisskompetanse og lokalhistorikere, lokalbefolkningen, reinbeitedistriktene og nasjonalparkstyret har vært avgjørende. 

I dag er det på sin plass å takke dere alle. Og ikke minst: takk til regjeringen for at Várjjat Siida nå er satt på den tentative listen. Det er en historisk milepæl.

Men – den viktigste jobben starter nå. Fra i dag skal vi sammen konkretisere hva verdensarvstatus vil bety i praksis. Vi skal utvikle området på en måte som ivaretar både kulturarven, lokalsamfunnene og naturen. Og vi skal gjøre det med dialog og bred involvering.

Jeg vet mange føler utålmodighet. Jeg også. Jeg nevnte innledningsvis at jeg syns at nettopp her på dette stedet er følelsen av evigheten veldig sterk. Den sterke kulturarv som området formidler og som har stått i tusenvis av år minner oss om at vi er en del av evigheten og at samisk historie og kultur skal være en del av all tid som kommer. 

Dette er dagen for å føle litt på det. Vi er alle en liten del av den uendelige sammenhengen, og vi skal legge grunnlaget for at fremtidens generasjoner også kan oppleve undringen over dette.

Ollu giitu!