Sametingspresidenter, sametingsrepresentanter og kjære dere alle sammen!

Jeg vil begynne denne parlamentarikerkonferansen med et dikt som beskriver så godt våre utsatte strøk, om hvordan vi ser på verden fra et samiske perspektiv. Slik dikter Marion Palmer beskriver så godt:

Eai sii eallán nu hirpmat earáladje go mii. Diet reanggat lulde. Dan mii oinniimet evakuerema vuolde. Hálai boaran.

Son čohkohalai lássaguoras ja guovllai olggos. Oinnii ulliimeara. Ja Johan guoktá Andreasiin joavdamin šárkkaineaska.

Soai leaba várra leamaš Gággajogas bivdimin smávvadorskiid. Várra balaiga dálkki sisa gártat. Háladii.

De ii lohkan šat maidege. Muhtin áigái.

Dem levde ikke så hoins forskjellig fra oss. De der drengan sørpå. Det såg vi under evakueringa. Sa gamlingen.

Han satt og kjeik utav kjøkkenvinduet. Merka sæ at det va blitt flosjø. Og at han Johan og han Andreas kom med sjarken.

Dem har vel vært i Kakelva og fiska småtorsk. Dem va vel redd han sku bli vind. Sa han.

Så sa han ikke mer. På ei stund.

Marion Palmer -  Rášes guovllut/utsatte strøk, 1999

Det er fem år siden vi sist traff hverandre. Så mye har skjedd siden sist vi traff hverandre. Hendelser vi ikke kunne tenke oss. «Sápmi kjenner ingen grenser – men samene kjenner på grensene hver dag» skriver utvalget som Samisk Parlamentarisk råd nedsatte som skulle se på grensehindringer. Utvalget ble ledet av Runar Myrnes Balto og Ellen Ulla-Maarit Magga samt Anders Kråik var deltakere.

Utvalget har jobbet godt og kommet med konkrete forslag til grensehindringer som enkelt kan fjernes og som det er mange som har interesse av. Det kommer stadig forespørsler om presentasjoner av utvalgets anbefalinger. Jeg vil også takke sametingspresident Gáijjot Ánte Issáha Duommá / Tuomas Aslak Juuso for initiativet til å jobbe sammen med den finske regjeringen om tiltak for å styrke vår beredskap i forbindelse med de ekstraordinære hendelsene som vi opplevde først i forbindelse med pandemien.

Jeg vil også takke Sametingene for at vi har etablert Giellagáldu. Det er en milepæl for gullspråket.

Jeg er overbevist om at vi trenger mer innsats og felles arbeid fremover fordi vi utfordres på måter som vi ikke kunne forestille oss for kort tid siden. Pandemien minnet oss om at nasjonalgrensene går rett gjennom våre samiske lokalsamfunn, og våre forbindelser som et folk, med våre kjære – både slekt, søstre og brødre, familie, kolleger samt venner lever i samiske lokalsamfunn der disse grensene absolutt skaper store utfordringer for oss.

Et samisk ordtak lyder: den forrige nøden ser ikke nøden som kommer.

På denne konferansen skal vi behandle saker som vi i sterk grad er berørt av. Det er klimaendringene. Beitekrisen har preget manges liv hele døgnet siden november, og trælene i hendene etter å foret rein i måned etter måned denne eviglange vinteren er stumme vitner på den menneskelige innsatsen for å berge dyr og levegrunnlag. Det er bare kort tid siden den forrige krisen. Det har konsekvenser for den enkelte, for familiene, for fremtiden og for de samiske lokalsamfunnene.

Arealinngrepene øker i omfang og det å forsvare våre rettigheter blir en kamp på alle fronter uten noen rom for å kunne løse spiralen av tiltak som iverksettes uten at vi reellt får delta ved beslutningstakernes bord. Brødre og søstre, det kjempes for forståelse og aksept, for at vi skal ha en fremtid i områdene som alltid har rammet inn samenes liv.

Og nasjonal sikkerhetspolitikk er i full utfoldelse med en ventet økning i militær tilstedeværelse i Sápmi. Delegater. Dette er en situasjon jeg ikke kan la stå uten å kommentere. Sikkerhetspolitikken er et tema vi må forberede oss på at kommer til å prege årene fremover. Det kan ikke skje uten at vår stemme blir hørt. Derfor er det så viktig at vi samarbeider på alle mulige måter.

Samtidig er natten aldri så mørkt at dagen ikke kommer.

Jeg er enormt rørt av, og stolt av våre folk som sliter for våre rettigheter hver dag, på alle nivåer og helt inn i Høyesterett. Hjertet er der, det koster, men det betyr så mye – det vet jeg. Og våre kulturarbeidere: dere åpner forståelsen, nysgjerrigheten og muligheten for å nå så mye lengere. Det er jeg enormt takknemlig for. Veneziabiennalen er et eksempel på det. Ingen ord kan fjerne styrken i budskapet som hele kunst-Europa nå får tilgang til.

Alle dere er samlet her i sterk vilje for å skape en best mulig fremtid for våre folk. Vi i nord vet hva krig er, det var derfor jeg startet med diktet av Marion Palmer som er sjøsame fra Kvalsund.

Det er ikke så lenge siden mange av våre kjære ble evakuert. De mistet alt de eide og vendte tilbake etter andre verdenskrig til ingenting. Kirkenes var den nest mest bombede byen i Europa da.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er sterkt preget av den folkerettsstridige og ulovlige invasjonen av Ukraina, og det er noe som preger det samiske samarbeidet med samene på russisk side. 

Dette samarbeidet som vi har bygget opp siden nittitallet må vi bruke tid og krefter på å forsøke å opprettholde så godt som vi evner.

Det er i denne salen selvsagt ulike syn på hvordan denne fremtiden skal være. Likevel er det med glede jeg ser ut over salen med våre folkevalgte representanter. Det er stort når folkets tillitsvalgte treffes. Demokratiet må vi forsvare og verdsette. Det gjør vi når vi forhandler vår enighet og uenighet på denne måten.

Jeg ønsker lykke til med konferansen og debattene.