Talen: 

Mitt navn er Ann-Elise Finbog og jeg er sametingsråd med ansvar for bl.a. samer med funksjonsvariasjoner (CRPD)

Det er en stor glede å få være til stede og åpne dette seminaret om CRPD «Hva skal til for å realisere CRPD i Sàpmi?

I Mànocalbmi-erklæringen under Oadjebas Sàpmi – Et trygt Sàpmi for alle sier samarbeidspartnerne at samer med normbrytende funksjonsvariasjoner skal ha like rettigheter og muligheter. Dette følger vi opp med tiltak i likestillingsmeldingen og dette seminaret er et av tiltakene.

Samer med normbrytende funksjonsvariasjoner lever i skjæringspunktet mellom flere former for marginalisering. De møter ikke bare barrierer knyttet til funksjonsevne, men også til språk, kultur og tilhørighet. Dette er en gruppe som altfor ofte blir usynlige i både urfolkspolitikk- og funksjonshemmedes rettighetsarbeid , og konsekvensene er alvorlige.

For mange samer er språket selve nøkkelen til kultur, identitet og fellesskap. Når barn og unge med funksjonsvariasjoner ikke får opplæring eller oppfølging på samisk, svekkes ikke bare deres læring, men også deres muligheter til å delta i egen kultur. Mangelen på samiskspråklige lærere, helsearbeidere og spesialister forsterker utenforskapet. Resultatet er at noen må velge mellom å få nødvendig hjelp – og å bevare sin språklige og kulturelle tilknytning

Samtidig forventes det at de skal integreres i majoritetssamfunnet – et samfunn som ofte mangler både kunnskap om samisk kultur og forståelse for funksjonsvariasjoner. Dette skaper en dobbel belastning. Man må tilpasse seg en majoritetskultur som ikke fullt ut rommer ens identitet, samtidig som man ikke får tilstrekkelig støtte til å delta på egne premisser.

Innenfor helse- og omsorgstjenester er utfordringene tydelige. Tilbudene er ofte ikke tilrettelagt for samisk språk- og kultur, og kompetansen på funksjonsvariasjoner i samiske miljøer er varierende. Dette kan føre til feilvurderinger, mangelfull oppfølging og i verste fall at personer ikke oppsøker hjelp i det hele tatt. Når psykisk helse i tillegg er et tabubelagt tema i enkelte miljøer, øker risikoen for at problemer forblir skjulte og ubehandlet.

Et svært alvorlig aspekt er manglende kunnskap om hvordan man forebygger, avdekker og følger opp mobbing, hatytringer, vold og overgrep. Samiske barn og unge med funksjonsvariasjoner kan være ekstra utsatt, både i skole, på nett og i institusjoner. Når hjelpeapparatet mangler kulturkompetanse, kan signaler overses eller misforstås. Dermed svikter systemene som egentlig skal beskytte.

Skal vi ta disse signalene på alvor, kreves det målrettet innsats. For det første må samiskspråklige tjenester styrkes – innen utdanning, helse og sosialt arbeid. Det handler ikke bare om oversettelse, men om reell kulturforståelse. 

For det andre må kompetansen om funksjonsvariasjoner i samiske miljøer økes, somtidig som majoritetssamfunnet må få bedre kunnskap om samisk liv og virkelighet.

Videre må det utvikles bedre rutiner for å forebygge- og håndtere mobbing, vold og overgrep, tilpasset samiske forhold. Dette inkluderer opplæring av lærere, helsepersonell og andre nøkkelaktører. Ikke minst må psykisk helse løftes frem som et prioritert område, med lavterskeltilbud som er tilgjengelige på samisk og som oppleves trygge og relevante.

Til syvende og sist handler dette om retten til et verdig liv – der man kan være både samisk og ha en funksjonsvariasjon, uten å måtte gi avkall på språk, kultur eller grunnleggende rettigheter. Et inkluderende samfunn må romme hele mennesket. I dag er vi ikke der ennå. Det handler om mer enn systemer, tjenester og politikk.

 Det handler om mennesker – om barn som vokser opp uten å høre sitt språk i klasserommet, om unge som kjenner på ensomhet fordi de ikke fullt ut hører til noe sted, og om voksne som må kjempe for å bli forstått i møtet med hjelpeapparatet.

Vi kan ikke akseptere at noen må velge mellom å være samisk og å få den hjelpen de trenger. Vi kan ikke lukke øynene for at stillhet, mangel på kunnskap og utilstrekkelige tjenester fratar mennesker både trygghet og tilhørighet. Hver enkelt historie er et liv som kunne vært levd friere, tryggere og mer helt.

Et samfunn måles i hvordan det møter de mest sårbare. Spørsmålet er bare om vi er villige til å lytte, lære og handle – før enda flere stemmer stilner. For ingen skal måtte kjempe alene for retten til sitt språk, sin kultur og sin verdighet.

For å realisere CRPD i Sàpmi holder det ikke med gode intensjoner eller symbolske vedtak. Det krever reell vilje til å lytte til samiske personer med funksjonsnedsettelser, og til å anerkjenne deres erfaringer som kunnskapsgrunnlag for politikk og praksis. Rettighetene må forankres både i nasjonal lovgivning og i samiske styringsstrukturer, og de må følges opp med konkrete tiltak, ressurser og ansvarliggjøring.

Like viktig er det å sørge for at tiltak utformes med respekt for samisk språk, kultur og levemåter. Universelle løsninger er ikke nødvendigvis inkluderende dersom de ikke tar høyde for samisk kontekst. Reell medbestemmelse og selvbestemmelse er avgjørende.

Å virkeliggjøre CRPD i Sàpmi handler derfor ikke bare om å oppfylle internasjonale forpliktelser – det handler om rettferdighet, verdighet og likeverd i praksis. 

Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre det, men om vi har råd til å la være.