Reindriftsamer i Rørosområdet saboterte tvangsslakting under krigen. I stedet for å slakte rein til okkupasjonsmakten spredte de reinen i store områder, også i Sverige. I de store fjellområdene motarbeidet samene den tyske okkupasjonsmakten ved å være grenseloser. Det var et farlig arbeid hvor en ikke burde vite for mye. Det forekom også at barn deltok i arbeidet med å frakte folk over grensen.

Hensikten med prosjektet var å dokumentere historier og minner fra Rørossamisk område. Senteret har gjort intervjuer med samiske kvinner og menn som opplevde krigen. De fortalte om hverdagslivet i krigsårene, om reindrift og grenselosvirksomhet. Informantene husker også hvordan de gjenopprettet bærekraftig reindrift etter 5 år med krig.

Unndro reinslakt under krigen

Samene unnlot å samle reinen til slakting for å slippe å selge kjøtt til tyskerne. Mindre slakting ble gjort rundt på gårder uten at tyskerne visste om det. Det var mange tyske soldater oppe i fjellet og det hente at de forsynte seg av reinflokken.

Reineierne ble pålagt tvangsslakt, men de saboterte det. Dette var begynnelsen til villreinstammen i Forollhogna. Reinen ble spredt til Forollhogna og Sverige. Mange reineiere dro etterpå til Sverige for å hente tilbake reinen, men rapportere til tyskerne at dette mislyktes. En del rein ble slaktet i Sverige, slik at dette ikke kom tyskerne til gode. Samene hadde under krigen et eget «pass». Slik kunne de krysse grensen til Sverige. Både tyskerne og lappefogden hadde lite kunnskap om reindriften og forsto derfor ikke når de ble lurt.

En annen informant fortalte at de hadde bra tilgang på mat under krigen, til tross for rasjoneringen. Fra eget gårdsbruk fikk de smør, ost og kjøtt. Flere av informantene fortalte at tyskerne oppførte seg fint, men at det var verre med de norske nazistene.

Grenselos

En av informantene i prosjektet fortalte:

«Jeg var grenselos. 9-10 år gammel under krigen. Jeg fulgte flyktningene til grensen, så snudde jeg. Det var stort sett byfolk fra Trondheim og sånn. Flyktningene var innlosjert via kjenninger på ulike setervoller. Så da hentet vi dem der og sa at nå var det tid for å flykte. Vi gikk om dagen da det var lyst. Vi visste akkurat hvor tyskerne var til enhver tid. Så det gikk bare bra. Det gikk på jungeltelegrafen hvor tyskerne var før man la ut på tur over grensen. Folk var orientert hele tiden. Man skulle ikke spørre for mye, man skulle bare utføre som grenselos. Det var farlig hvis du visste for mye og var nødt til å snakke. Man orienterte flyktningene om hvor de skulle gå, viste vei. Det var farlig å gå for tett på. Det var jo store fjellområder, mange plasser å gjemme seg»

Reinen tråkket flystripe

En annen artig historie som ble fortalt under prosjektet var:

«Jeg husker at på en gård nord på et gjerde her i Brekken evakuertes det med norske fly. Norskan var på vei nordover da tyskerne kom. Da måtte de mellomlande her og tanke, og da var det viktig at de var i nærheten av vei, og de måtte lage flystripe. Da ble reinen tatt ned fra fjellet og drevet fram og tilbake for å tråkke ned en landingsplass. Det husker jeg fordi at jeg satt på skuldrene til faren min som gikk med leiedyret. Men det uheldige var at vinterveien for hest gikk over det jordet hvor landingsplassen var tråkket. Men reinen klarte ikke å tråkke ned veikranken for hesteveien som gikk beint over jordet, så det ble en slags kul der. Så det endte med at det første flyet som benyttet flyplassen stupte. De resterende flyene måtte lande på sjøen. Men det var vanskelig å frakte bensin dit. De flydde heller da til Viken. Og der landet de på sjøisen. Det flyet som stupte ble stående ganske lenge her i Brekken. Jeg vet ikke hva som skjedde videre med det flyet. Men det var interessant med det flyvraket for oss unger.  Det var heldigvis ikke noen som omkom i styrten. Piloten klarte å senke farten»