Fjordene blir i historiske kilder fra 15- og 1600-tallet omtalt som «finnefjorder» og har vært sentrale bosettingsområder for både sjøsamer og reindriftssamer. Bygder i fjordbunnen har i tusener av år vært et knutepunkt for handel mellom samer og nabofolk. De rike og mangfoldige ressursene langs kysten har budt på varierte muligheter for livberging og kulturell utveksling.

Sjøsamer har bodd ved kysten hele året, mens reindriftssamer har flyttet mellom kyst og innland. Sjøsamenes ressursområder har omfattet fjordstrøk, øyer og ytterkyst. I dag forbinder vi gjerne nomadisme med reindriftssamer. Men også sjøsamene har flyttet mellom ulike sesongboplasser i løpet av årssyklusen. Flyttingen har vært motivert av sesongvariasjoner i fisket og av tilgangen på årstids-bestemte ressurser som egg og dun, samt tilgang på beite og skog. Fisket har vært bærebjelken i sjøsamenes økonomi. Sjøsamer har drevet med fjordfiske og deltatt på sesongfiskeriene langs kysten. Sjøsamer har dessuten livnært seg av fangst på sjøpattedyr som kobbe, nise og hval, jakt på pelsdyr som rev, oter og bjørn, rypejakt, båtbyggeri og et begrenset husdyrhold.

Den samiske kysthistorien kan spores tusenvis av år tilbake i tid. Vi finner kjente samiske kulturminne-typer som gammetufter på samme lokaliteter som flere tusen år gamle hustufter. Dette peker i retning av kontinuitet i ressursutnytting og levemåter. Mange av disse stedene er i dag fraflyttet på grunn av endringer i kystøkonomien og sentralisering.

Langs kysten i Nord-Troms og Finnmark finner vi store felt med såkalte hellegroper i fjæresonen. Dette er kulturminner som kan knyttes til sjøsamisk ressursutnytting og handel siden middelalderen. Her har man utvunnet olje og tran fra sjøpattedyr som ledd i storstilt eller langvarig produksjon. Sjøsamene har opp gjennom historien forsynt markeder med ettertraktede varer som tran, pelsvarer, huder, fisk og båter.

Sjøsamiske bygder har tradisjonelt bestått av gårdsanlegg med bolighus eller boliggammer, stabbur, buer, fjøs og sjåer på land og naust, sjøbuer, støer og hjeller i fjæresonen. Bygningene preges ofte av nøysomhet og gjenbruk. Åkerlapper og slåttemarker er ofte atskilt av gamle steingjerder.

Vi finner også samisk gårdsbosetting i innlandet i Sápmi, i de store elvedalene, i skogen og på vidda. Også her har fisket vært en viktig ressurs. Bebyggelsen har vært konsentrert til gode fiskevann og –elver. Her har man hatt faste boliger eller sesongboliger (fiskegammer). Den samiske gårdsbosettingen i innlandet har ofte røtter i reindriftssamisk bosetting og bruk. Mange reindriftssamer har i perioder eller på permanent basis blitt bofaste og begynt med fiske og gårdsdrift som hovednæring. I Sør-Troms og Nordre Nordland brukes begrepet “markebygder” om slike jordbruksbygder med røtter i reindrifts-bosetting.

I Sápmi er det bevart over 900 hundre automatisk fredete bygninger, der boliger, driftsbygninger og stabbur utgjør de tre største kategoriene. Hus og gammer har vært parallelle boligformer blant samer i flere hundre år. I Nordland og Sør-Troms har sjøsamer bodd i laftede toromsstuer siden 1600-tallet, og kanskje enda tidligere. Gammen er en boligform med røtter tilbake til steinalderen og var i bruk over store deler av Sápmi fram til 1930-tallet. Gammer har vært brukt av sjøsamer, reindriftssamer og gårdbrukende samer. Langs kysten finner vi gammeboplasser etter reindriftssamer og sjøsamer i fjordbunnen. Ellers ligger reindriftsboplassene gjerne mer tilbaketrukket i kystlandskapet, i dalfører og eid.

Gammen (goahti) er en kulturminnetype med stor variasjonsbredde. Vi finner alt fra mellomstore og store, runde gammetufter til store, kvadratiske gammetufter med solide voller og store fellesgammetufter med integrert fjøsdel. De runde gammetuftene har blitt antatt å være de eldste, men har også vært brukt langt fram i tid.