Fra Sametingsrådet er vi sjokkert over at Fiskeridirektoratet setter inn så hardt lut mot fiskere som har handlet i god tro. I januar i år fikk de en midlertidig kjennelse om at de kunne delta i fisket, med argument om at det største torskefisket skjer i perioden januar til april.
I retten har fiskerne hatt lite støtte, mens staten møtte opp med fire advokater. Slik er det alltid med primærnæringsutøvere som prøver å skape seg et levebrød i møte med den store stat. Hvilket bedre bilde finnes det av David mot Goliat? Heldigvis får de nå rettsstøtte gjennom Kystfiskarlaget.
At Fiskeridirektoratet nå truer med å inndra fangst til en verdi av 344.000 kroner fra Lamo Fisk AS, samtidig som advokater peker på at fisket foregikk i tråd med regelverket, er dypt urettferdig.
Sametinget har i årevis advart mot en utvikling hvor kystfiskere, og særlig de minste fartøyene, blir skvist mellom stadig skiftende regler og uforutsigbare vedtak. Det skal sies at Sametinget har vært skeptisk til samfiskeordninger, fordi de i praksis fungerer strukturerende, noe Riksrevisjonen også påpekte i en rapport fra 2020. Men når det først har blitt sånn - og fiskere har innrettet seg etter ordningen - så er det helt urimelig at staten, ved tingretten, godkjenner fisket én dag, for så å straffe fiskerne med millionkrav etterpå.
Vi er bekymret for fiskernes rettssikkerhet og vinglete forvaltning. Mange feilslåtte reguleringsgrep har ført til en situasjon der enkeltmennesker er rettsløse. Dette er ikke forvaltning – det er maktmisbruk.
Når staten skaper konkurs
Fisket er ikke en hobby. Det er en livsvei og en kulturutøvelse. Lamo og hans kolleger driver med dette fordi de ønsker å bygge seg en fremtid på kysten. Men hvordan skal de klare det når staten endrer praksis underveis? Det virker som om direktoratet har glemt at folk allerede har betalt for drivstoff, vedlikehold, garn og lønninger. Pengene de har fisket inn, er brukt til å holde driften i gang.
Det er en logikk som minner om middelaldersk skattepraksis: Først tillater staten innhøsting av ressursene, og deretter kommer fogden og krever alt tilbake – med renter.
Hver fisker som presses ut av næringen, betyr færre leveranser til lokale fiskemottak. Det betyr færre arbeidsplasser på kaia. Og det betyr at bosettingen langs kysten svekkes. Hele kysten er i krise på grunn av at fisken ikke landes i fiskeriavhengige samfunn. Da blir resultatet fraflytting og fortvilelse. Dessverre forspilte Stortinget mulighetene til rettferdighet i kvotemeldingen.
En annen sak er at FNs rasediskrimineringskomité allerede har kritisert Norges manglende anerkjennelse av sjøsamiske rettigheter til fiskeressurser. Vi vet at tapet av kystfisket vil få dramatiske konsekvenser for sjøsamisk språk, kultur og identitet. Fornorskingspolitikken har i tiår etter tiår presset sjøsamer ut av fjordene. Nå ser det ut som Fiskeridirektoratet har tatt opp arven etter denne politikken, med nye metoder.
Sametinget har i flere sammenhenger fremmet krav om forutsigbarhet for kystflåten, særlig de minste fartøyene. Det som nå skjer med Lamo og hans kollegaer, er et tydelig eksempel på hvorfor vi krever sterkere rettsvern for kystfiskere. Fiskeridepartementet må stanse maktmisbruket.
Nok er nok! Fiskeriminister Marianne Sivertsen Næss må gripe inn med fagdirektoratet sitt. Inndragningen av fangsten må stanses. Kysten kaller på rettferdighet. Vi kan ikke la urimelig forvaltning knekke fremtiden til de som bærer vår kystkultur videre.