Fornorskningen handlet om å gjøre enkeltmennesker så norske som mulig. Enkeltmennesker opplevde stor urett, og folk lever enda i dag med konsekvensene av det. I form av fornorskningssår, traumer og tapt mulighet til å vokse opp i sin egen kultur, med sine tradisjoner, næringer eller sitt språk. Alt dette er godt dokumentert av Sannhets- og forsoningskommisjonen. Derfor setter sametingsrådet enkeltmennesket i sentrum når Sametinget nå skal behandle rapporten i februar og mars.

Å få ta tilbake
Den enkelte same må bli gitt muligheten til å få tilbake kultur, språk, tradisjoner, naturbruk, stolthet, historie, tilhørighet og verdighet, om han eller hun har tapt noe gjennom fornorskningen. Det er det mange som har. Hver same har rett til selv å forvalte sin samiske identitet som en del av et samisk fellesskap, med stolthet og uten skam. Uansett hvilket utgangspunkt fornorskningen har gitt oss. Om man ønsker å ta tilbake noe, så må man ha både rett og mulighet til det. Dette er selve kjernen av det forsoningsarbeidet handler om.

Å forsones med fornorskningen er både et svært personlig spørsmål, og et overordnet spørsmål for det samiske folket. Noe som har kommet tydelig frem når Sametinget har sendt disse spørsmålene ut på høring i det samiske folket, er at det for mange er altfor tidlig å vurdere forsoning. Først er det mange fornorskningsskader som må repareres. 

Forsoning som langsiktig mål
For mange kan det også være sånn at det aldri vil være mulig å akseptere eller tilgi tap og skader som er påført en. Dette er det viktig å respektere, og det vi anbefaler til Stortinget er å være forsiktig med å legge et utilbørlig press på enkeltpersoner om forsoning. Sametingsrådet tenker at forsoning må være et langsiktig mål, som kanskje kan oppnås en gang i fremtiden. Dette er bakgrunnen for at vi i vårt forslag til Sametinget ikke snakker om forsonende tiltak, men om reparerende tiltak. 

Vi foreslår en lang rekke tiltak som vi mener bør gjennomføres for å reparere skadene etter fornorskningen. Det er for eksempel snakk om tilbud til enkeltpersoner eller endringer på systemnivå, som gjør det mulig å ta tilbake eller videreføre sin samiske kulturutøvelse. Det handler også om rettigheter eller mekanismer for å sikre at rettigheter blir fulgt, og om å utjevne historisk maktskjevhet. 

Historisk saksbehandling
Sametingsrådet fremmer til sammen åtte saker til behandling i Sametingets plenum i mars. Det er snakk om en overordnet sak og syv tematiske. De tematiske følger kommisjonens egne pilarer, nemlig 1) kunnskap og formidling, 2) språk, 3) kultur (og kulturminner), 4) konfliktforebygging og 5) implementering av rettigheter. I tillegg fremmer sametingsrådet to saker om temaer som faller litt mellom stolene. Det gjelder en sak om næringer og en sak om menneskelige omkostninger.

Dette er en historisk stor saksbehandling for Sametinget, men det er også bare den første gangen Sametinget får mulighet til å behandle Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Sametingsrådet planlegger blant annet å komme tilbake til Sametingets plenum med en gjennomgang av hva fornorskningen har betydd for de forskjellige samiske områdene, og hvilke reparerende tiltak som trengs lokalt.  

Sametingsrådet har anbefalt Sametingets fagkomiteer å arrangere åpne høringer når de behandler de forskjellige sakene mellom 20 og 23 februar. Vi tenker det er viktig også for sametingsrepresentantene å få høre hva det samiske folket tenker om sametingsrådets forslag. Representantene vil selvfølgelig også få oversendt alle de 84 skriftlige høringsuttalelsene sametingsrådet har mottatt. 

Menneskelige omkostninger
Vi har valgt å samle en rekke vonde spørsmål under paraplyen menneskelige omkostninger. Det gjelder forhold som er relevante i dagens samfunn og der fornorskningen er en del av årsaksblidet, slik som traumer og psykisk uhelse, følelse av tap, hets og diskrimering, rusbruk, vold og overgrep og levekår. Vi drøfter også konsekvensene av raseforskning, internatliv og barnevern, samt forhold knyttet til minoritetene i minoriteten. 

Mange blant oss har det nemlig vondt som følge av fornorskningen, og vi må tørre å kjenne på smerten. Dette gjør vi fordi vi som samisk samfunn må bearbeide det vonde, for å ha håp om å komme videre. Og så gjør vi det sånn at omverden skal forstå, og kanskje legge forholdene til rette så vi kan få reparere skadene.

Alle bør være med
Alle i samfunnet må være med i det store arbeidet med å reparere fornorskningsskadene. Institusjoner, organisasjoner, kommuner og skoler har alle vært delaktig gjennom fornorskninga. Vi oppfordrer alle aktører, nasjonale og lokale, til å se på sin egen rolle gjennom den lange fornorskningspolitikken, og vurdere hvordan de kan være med i det reparerende arbeidet. For noen kan det kanskje være aktuelt å be om unnskyldning, til grupper eller enkeltpersoner. Men også her er det viktig å ikke legge press. Det er ikke sikkert man kan forvente uforbeholdne tilgivelser tilbake. 

Det samiske folket har beviselig den krafta som trengs til å reparere de skadene fornorskninga har gjort mot oss. Men vi kan ikke gjøre det alene, og er avhengige av at Stortinget legger til rette for at vi får mulighet til det. Da kan vi som enkeltpersoner ta et steg nærmere forsoning i fremtiden.