Fiskerne i de samiske områdene har rett til å fiske torsk. Det slår deltakerloven ettertrykkelig fast. Allikevel er det forskjell på å ha rett og å få rett. Den norske staten har et særlig ansvar for å sikre det materielle grunnlaget for den samiske kulturen. Dette er en kultur som forhåpentligvis er i en gjenoppbyggingsprosess. Den trenger all hjelp den kan få, etter å ha måtte vike for andre hensyn i mange generasjoner, særlig i de sjøsamiske områdene. Torsken er bærebjelken i mangt et sjøsamisk samfunn. Når vi nå ser at det blir mindre torsk totalt sett, må regjeringen følge opp sine folkerettslige forpliktelser, og sørge for å holde av nok til at både fiskerne og mottakene i våre områder har noe å leve av.

Både fordi det er så mye av den, fordi den er tilgjengelig for den minste fiskeflåten, og fordi den er en ettertraktet vare på verdensmarkedet, så er torsken også den villfisken som er viktigst for økonomien for de samiske fiskerisamfunnene sett under ett. Fiskeflåten i de samiske områdene består mange steder av små fartøy. Det som kjennetegner denne delen av fiskeflåten, er at mulighetene for å fiske henger tett sammen med både vær, anledning til å levere fangsten lokalt og tilgjengeligheten på de store fiskebestandene som trekker inn til kysten visse deler av året.

I de to siste torskesesongene var det lite som klaffet for den den minste flåten i nord. I fjor gjorde koronapandemien det utfordrende for mange mottaksanlegg, både å få tak i den sesongarbeidskraften som de i dag er avhengige av, og å få levert fisken til kundene ute i verden. I år har jeg fått høre av flere fiskere som jeg har hatt kontakt med, at kombinasjonen av dårlig vær i sesongen og sent innsig av torsk, hindret en god kvoteutnyttelse. At mange ting svinger i denne næringen er ikke noe nytt, og jeg håper virkelig at det meste klaffer for den minste flåten i 2023-sesongen. For å jevne ut inntektene, og redusere risikoen for frafall, mener jeg det er viktig at denne flåten får mulighet til å hente inn det tapte. Sametingsrådet har derfor, sammen med den samiske fiskeriorganisasjonen Bivdu, tatt til orde for at hele restkvantumet i kystfiskeordningen blir overført til neste år.

For den som ikke vet hva kystfiskeordningen er, så er det altså snakk om en ekstra mengde torsk til de minste båtene med de minste torskekvotene, som gis til yrkesfiskere bosatt i samiske områder. Formålet med ordningen, som ble innført for omtrent ti år siden, er å bidra til å styrke næringsgrunnlaget for de minste fartøya i samiske kyst- og fjordområde og i andre utsatte kystsamfunn.

I fiskerinæringen har rammebetingelsene en tendens til å endre seg hurtig, og nye reguleringer fastsettes derfor gjerne både én og flere ganger i løpet av et år. Sametingsrådet legger derfor hver høst fram et forslag til en årlig fiskerisak, hvor flertallet i urfolksparlamentet vårt så vedtar hvilke mål som skal prioriteres i fiskeripolitikken i det kommende året. I år har jeg og rådet foreslått flere tiltak for å sikre inntektene til yrkesfiskerne med de minste båtene i våre områder. Et av dem er å sikre overføring av den ubrukte delen av kystfiskeordningen til neste år. Før neste års reguleringer blir endelig fastsatt, vil jeg forsøke å komme til enighet med regjeringen om nettopp dette, gjennom konsultasjonsordningen som både Sametinget og samiske interesser som påvirkes av et vedtak, har rett til å bruke.

Sametinget skal representere hele bredden av det samiske samfunnet. Jeg regner med at fiskeriminister Skjæran tar de nye endringene i Sameloven på alvor, og sørger for å konsultere også de berørte samiske fiskerne før fastsettelse av neste års fiskerireguleringer. De fortjener nemlig å få sine stemmer hørt. En god kandidat her er allerede nevnte Bivdu, som fortsatt er i en kritisk og krevende oppbygningsfase, og som har behov for at Staten støtter aktivt opp under deres viktige arbeid. Sametingsrådet mener det er viktig å støtte Bivdus arbeid også økonomisk. Dette vil være i tråd med det sametingsrådet, gjennom den årlige fiskerisaken, har foreslått å jobbe for.