Møteleder, Sametingets representanter. Så er den dagen kommet da jeg for første gang skal presentere en beretning om sametingsrådets virksomhet.

Det første jeg skal gjøre er å klargjøre verdigrunnlaget i Beaiveálgu-erklæringen, som sametingsrådet bygger sitt politiske arbeid på.

Fundamentet for vårt arbeid er at alle samer er like gode samer.

Møteleder. Det høres så enkelt ut. Men likevel er det mange som opplever at de ikke blir godtatt, inkludert, verdsatt eller respektert som same. Noen samer opplever at andre vurderer dem utenfor det samiske fellesskapet.

Slike opplevelser er ikke gode. Derfor er det viktig at vi anerkjenner det som mange samer opplever. Det er nemlig de som opplever slikt, som har definisjonsmakta. Og ikke de som ikke ser at det er et problem for det samiske samfunnet.

Som president vil jeg si at jeg forstår at dette er en følelse som ikke oppstår uten grunn.

Møteleder. Alle sammen hører til i vårt felleskap, uansett hvilken språklig bakgrunn. Vi skal anerkjenne alle, uavhengig av hvilken oppvekst de har hatt. Uavhengig av om de har solid kulturkunnskap eller om de er i ferd med å vitalisere vår kultur eller vårt språk.

Heller ikke yrkesutøvelse eller tilknytning til primærnæringene eller utmarksnæringer er avgjørende for å kunne være en same på linje med andre samer. Sametingsrådet jobber hver dag for at absolutt alle enkeltsamer skal oppleve at de alle hører til i vårt felleskap.

Gjennom alle år i politikken har jeg opplevd å bli kontaktet av folk som er nysgjerrig på samisk kultur og samfunn. De kan spørre om kofter, slektstilhørighet og språk. Og jeg tror vi er mange som har fått slike spørsmål. Noen ganger har vi svar, mens andre ganger har vi ikke kunnskapen som skal til for å kunne gi veiledning. Som et eksempel, så  kan jeg mye om den kofta som jeg bruker mest, Várjjat gákti.  Men jeg har også erkjent at heller ikke jeg vet alt om egen koftetradisjon.

Jeg vet også en del om slekter og slektstilhørighet, dog mest om min egen slekt. Jeg må også sjekke og kryssjekke slektshistorier og slektstilhørighet.

Og jeg snakker samisk. Men har mye å lære om grammatikk. Da blir det også vanskelig for meg å veilede andre, fordi jeg ikke er trygg på hva som er språklig riktig. Så hva er poenget mitt her? Det er at denne kommunikasjonen kan oppleves som en avvisning eller at jeg ikke vil bidra. Det er jo slett ikke det som er grunnen.

Hvis vi vet om noen som kan vite mer om et tema, så kan vi henvise de videre til institusjoner, organisasjoner eller ressurspersoner. At vi har et oppbyggingsarbeid for å vitalisere vår kultur, språk og samfunn innebærer at noen er kunnskapsleverandører, og at noen etterspør denne kunnskapen. Det er en konsekvens av fornorskingen. Det er en vekselvirkning som er nødvendig for å gjenoppbygge, men som ikke må veksles inn i et hierarki der noen er verdigere enn andre.

Derfor, møteleder, har jeg kommet til at dette fenomenet må håndteres med at vi snakker enda mer om likeverdighet. Hver og en same trengs for å bygge sterke samiske samfunn og sikre fremtiden for våre levesett, språk, kultur, tradisjoner og vår næringsutøvelse. Om noen begynner arbeidet for å vitalisere språket, så vet vi ikke hvor den reisen kan bringe vedkommende i fremtiden.

Jeg kjenner til flere som har tatt samisk som c-språk på videregående skole. Og som senere har blitt samisklærer. Andre har startet med samisk på begynnernivå og blitt forfattere. Og selv har jeg hatt samisk som c-språk på videregående skole. Min språksituasjon er muliggjort med bidrag og stor støtte fra ildsjeler og enkeltmennesker. Både i formell opplæring og i andre sammenhenger der samiskspråklige har inkludert og støttet meg. Jeg har følt meg liten og utenfor jeg også. Følelsen av å være utenfor kan vi nok alle kjenne på noen ganger.

Det betyr at vi må gjøre en sterkere jobb med å løfte frem samer. Vi skal vise frem den samiske mangfoldigheten. Vårt mangfold er vår styrke, og derfor skal vi synliggjøre mangfoldet vårt.

Møteleder. Sametingsrådet har hatt siden konstitueringen hatt altoppslukende og intensive dager. Sametingsrådets beretning bærer preg av det. En av disse dagene husker jeg ekstra godt.  Det var både iskaldt og lett snøfall. Men sola glimtet frem i noen øyeblikk og farget landskapet på vakkert vis. En transparent og lett vintertåke dempet de ødeleggelser som har skjedd i området. Tåken var som et teppe over bakken. I tåkesløret la anleggsveiene skjult. Og hadde man ikke visst bedre, ville det vært som om de enorme jern-installasjonene vokste rett ut av tåka.

Møteleder. Jeg stod sammen med stillferdige reindriftssamer som i tyve år har kjempet mot en enorm overmakt. De har kjempet mot politikere på alle nivåer og de har hatt en kamp mot pengesterke investorer, samt selveste Staten. Staten, som til slutt åpenbarte seg med bistand fra regjeringsadvokaten i landets høyeste domstol, Høyesterett. Jeg fikk tårer i øynene av å tenke på hvilken overmakt de har bekjempet.

Ja, jeg snakker om reindriftsutøverne på Fosen, som hadde olje- og energiministeren på besøk sist i oktober. Vi kjenner bakgrunnen. I en enstemmig dom i storkammer i Høyesterett, ble det konstatert at vindkraftutbyggingen på Fosen har krenket samenes menneskerettigheter. Det kan ikke være uten konsekvenser. Nå er hele landets grunnleggende verdier på spill. Om det ikke har konsekvenser å bryte menneskerettighetene, da er alles og enhver sin rettsikkerhet på spill. Det betyr at systemovergrep kan få bedre rotfeste fremover.

Derfor, møteleder, er det ikke et spørsmål om penger eller saksbehandling. Det er mye mer på spill enn det. Det er hele vår rettsstat som er på spill. Dette er grunnen til at dommen må medføre en gjenoppretting av tilstanden før menneskerettsbruddet skjedde.

Det betyr at det er vår alles interesse at konsekvensen av dommen omfatter følgende elementer:

• Staten ved Olje- og energidepartementet må erkjenne og vise at de forstår at staten har brutt urfolksrettigheter og menneskerettighetene.
• Staten må beklage ovenfor Fovsen-Njaarke, som har blitt utsatt for menneskerettsbruddet.
• Industrianlegget må rives og området må revegeteres.
• Det må gis skadeserstatninger for alle menneskelige og økonomiske omkostninger som de skadelidte har blitt påført.
• Det må lokaliseres tilleggsbeiter og etableres støtte til gjennomføring av midlertidige driftsomlegginger for å sikre at reindrifta i området holdes uten ytterligere skadevirkning til revegetering og restituering av beitearealet i industrianlegget har skjedd.

Møteleder, balansen i rettstaten må gjenopprettes. Derfor er regjeringen nå i en situasjon hvor man etter over tyve år med grove feil, kan gjøre det rette og sikre denne balansen for fremtiden.

Det er en sånn anledning som politikere både frykter og håper på. Det er det historiske øyeblikket da det bidraget som regjeringen gir, endrer alt og skaper en ny situasjon. Regjeringen har fått en slik mulighet servert med Høyesteretts enstemmige dom.

Det er nok stort krysspress, men en trøst for regjeringen er at de ikke har måtte stå i det krysspresset i over tyve år. Olje- og energiministeren sitter med redskapene for å løse saken. Det er verken synd i myndighetene eller vindindustrien. Der er reindriftssamene som har er skadelidende av disse katastrofale feilvurderingene, som bragte Norge til det punkt der Høyesterett konstaterer at menneskerettighetene er brutt. Så nå venter vi på regjeringens og statsrådens valg i denne saken. Et valg som kanskje kan virke vanskelig, men som i sannhet er frigjørende for oss alle. Det er en historisk sjanse til å gjøre det rette.

Møteleder. Jeg skal avslutte med å si noen ord om Giellavahkku, som ble avholdt uken etter åpningen av Sametinget. Jeg er glad for at samiske språk bli mer og mer synlig. Jeg vil takke alle som har bidratt med å fylle Giellavahkku med innhold. Alt fra samiske institusjoner til enkeltpersoner. Jeg vil også takke sametingsrepresentantene for deres bidrag under Giellavahkku. En annen ting som er gledelig å se er at næringslivet er med å synliggjøre samiske språk. Det har enormt mye å si for de samiske språkenes status.

Takk møteleder.

Les sametingsrådets beretning om virksomheten