Marja Partapuoli/Sámediggi

Det er en glede å være her, og jeg vil takke fylkeskommunen for at dere setter dette temaet på agendaen. Spesielt vil jeg takke kommisjonsmedlem, Ketil Zachariassen og Marit Myrvoll og resten av kommisjonen for godt arbeid. 

Jeg synes kunstverkene som ble laget i forbindelse med Sannhets- og forsoningskommisjonens fremleggelse var så gode, og jeg håper alle får tid til å se på dem. Derfor har jeg tatt med noen bilder av utstillingen i presentasjonen min i dag. 

Forsoning er en framtidig målsetning, en visjon om et samfunn hvor samer, kvener, skogfinner og majoriteten kan leve sammen med tillit og gjensidig respekt for hverandres språk og kultur. Som sannhets- og forsoningskommisjonen har vist oss gjennom deres grundige dokumentasjon, så var fornorskninga altomfattende. Fornorskningen var offisiell politikk og sosiale prosesser. Det betyr at forsoning også må være altomfattende. 

Tusenvis har mistet språket sitt. Tusenvis har mistet identiteten sin, og nærhet til sin egen kultur. Og i dag lever tusenvis med konsekvensene som vi har arvet fra fornorskningspolitikken. Noen vil kanskje feilaktig tenke at fornorskningen er et tilbakelagt kapittel. Men de personlige fortellingene i rapporten forteller oss at fornorskningens sår fortsatt er åpne. Det er sår som vi har arvet, men også sår fra levde erfaringer. Fortsatt opplever vi hatefulle ytringer, diskriminering i møte med offentlige tjenester, helseutfordringer og ytre press mot kultur og levesett. 

Vi har en lang vei å gå. Sametingsrådet mener at når vi tar fatt på denne veien videre, så må Sametinget og kvenenes og skogfinnenes organisasjoner sitte i førersete. Kommisjonsrapporten dokumenterer at til tross for likheter mellom statens behandling av disse tre minoritetene, så har vi også vært utsatt for særegne tiltak og har spesielle erfaringer. Forsoning kan ikke være en standardisert prosess hvor vi tenker at “One size fits all”.  Derfor har jeg stor forståelse for at Norske Kveners Forbund / Ruijan Kvääniliitto (Nkf-Rk) har takket nei til å delta på denne konferansen etter at Troms og Finnmark fylkeskommune avlyste Kvenseminaret og slo det sammen med Samekonferansen. Kvenene har en rett på en egen forsoningsprosess, og dermed også egne arenaer for å diskutere hva en forsoningsprosess betyr for dem. 
Kvenene må selv få avgjøre hva forsoning betyr for dem og hvordan de eventuelt skal oppnå forsoning. De bør ikke oppleve at deres forsoningsprosess blandes sammen med – eller risikerer å havne i skyggen av – samenes prosess. Det er snakk om forskjellige forsoningsprosesser. Sametingsrådet har allerede gitt uttrykk for dette til Stortinget, og vi vil anbefale Sametingets plenum å gjøre et solidaritetsvedtak som uttrykker sterk og tydelig støtte til at kvenenes rett til reparasjon for det de har tapt og til deres egen forsoningsprosess. Jeg ønsker også peke på alle gruppenes ressursbehov knyttet til å kjøre de nødvendige prosessene, og henstiller til Stortinget å sikre ressursene til dette.

For Sametingets del, så har vi akkurat avsluttet en åpen høringsprosess hvor vi har spurt det samiske samfunnet om deres synspunkter på rapportens innhold og de forsonende tiltakene som er foreslått. Vi har hatt muntlig høring hvor et spekter av samiske organisasjoner og institusjoner deltok, og i går gikk fristen ut for å sende inn skriftlig høringssvar. Vi ser frem til å lese de over 80 høringsinnspillene. Det samiske samfunnets meninger og innspill er viktige for oss når vi på Sametinget skal behandle spørsmålet om sannhet og forsoning på plenumsmøte i mars.

Omfanget av fornorskninga er massivt, og det tar tid for oss alle å la det synke inn. Mange av oss bærer på personlig smerte, samtidig som vi har kollektiv smerte.  I rapporten blir vi gjennom de personlige fortellingene kjent med andres personlige smerte, og en av styrkene til rapporten er at disse fortellingene settes inn i en sammenheng. Det er umulig å ikke bli påvirket av de sterke vitnesbyrdene som rapporten legger frem, og flere av disse er fra Troms og Finnmark.
La meg særlig nevne de samiske barna fra Ruŋgu/Spansdalen som ble sendt til spesialskole uten sakkyndig vurdering bare for at de var samiske barn. I tillegg ble de utsatt for psykisk og fysisk vold fra medelever og lærere. Rapporten dokumenterer også de mange vonde erfaringene fra internatskoler. En person sier: «Jeg klarer ikke å huske så mye, for at vi lærte på norsk. Vi lærte å forstå at vi var ingenting. De fikk de frem til oss at, og (..) de har jo sagt at vi er det laveste, når det gjelder samiske mennesker. Det har nok preget meg gjennom hele livet». 

Dette er ikke historier fra fjern fortid, men fortellinger fra personer på alder med flere av oss som sitter i dette rommet. Dette berører meg sterkt. 
   
Nå skal vi følge opp rapporten i en tid preget av konflikter. 2023 har vært preget av massive demonstrasjoner mot Regjeringens mangel på oppfølging av Høyesterettsdommen som slo fast at byggingen av vindkraftverkene på Fosen er brudd på retten til kulturutøvelse. Saken gjør at mange stiller seg spørsmålet om hva denne saken betyr for samers rettssikkerhet generelt. Spesielt siden vi samtidig vi opplever at store inngrep i samiske områder planlegges uten konsultasjon. Vi ser en voksende tillitskrise mellom samer og staten. Denne tillitskrisen kommer ikke bare av Fosen-saken, men også mangel på vilje til å styrke samiske elever språkrettigheter, utilstrekkelig helsetilbud for samiske pasienter og mangel på vilje til å motvirke samehets. For ikke å nevne mangel på finansiering av samiske formål, slik som samiske organisasjoner og institusjoner. 

Så hvordan går vi fremover fra denne situasjonen? Er forsoning i det hele tatt mulig? Dette er blant spørsmålene Sametinget vil måtte diskutere når plenum behandler rapporten i mars.  Slik jeg ser det må det skje langs to spor: For det første må det skje tillitsbygging, og det innebærer vilje til å ta samiske rettigheter på alvor. For det andre må vi se konkrete tiltak for å reparere det som har blitt ødelagt og gi oss mulighet til å ta tilbake det som er frarøvet oss. Det er her vi må starte. Men det er ikke slik at vi kan lage en sjekkliste, og når denne lista er gjennomført så vil vi oppnå forsoning.  Jeg erfarer at konseptet med forsoning er vanskelig for mange samer. Vi bør ikke ende i en situasjon der forsoning er noe som forventes. At fordi Stortinget har mottatt en rapport – så skal forsoning forventes. At det i seg selv er forsonende å lage en rapport, har jeg mine sterke tvil til. Det er mye som må repareres før vi kommer dit. Tillit må repareres, og det som er tapt må repareres.  Begrepet forsonende tiltak er kanskje noe av det som skaper dette presset. Som gir usikkerhet, og følelsen av en transaksjon. Et stortingsvedtak med en liste over forsonende tiltak kan kanskje tolkes slik: «Nå skal vi gjøre sette i gang dette og dette prosjektet, og så skal du forsones». Så enkelt er det ikke, og tillitskrisen vi opplever hjelper ikke akkurat på. Derfor er jeg mer og mer overbevist om at vi bør snakke om reparerende tiltak i stedet for forsonende tiltak. Spørsmålet om forsoning kan tas opp en gang i fremtiden. Om 50 år eller 100 år kan man gjøre opp regnskap. Har vi nå fått muligheten til å reparere det tapte – og opplever vi nå den tilliten vi trenger?

Dette er en prosess som vil ta tid, og samtalene og diskusjonene må finne sted på flere arenaer. Når saken skal behandles på Sametinget i mars, vil det garantert bli store diskusjoner om hva forsoning betyr for oss. På samme måte må kvenene og skogfinnene få rom til å ha lignende samtaler på sine respektive arenaer. Det er Stortinget som offisielt har mottatt kommisjonsrapporten, og de skal behandle saken i juni. Sametinget forventer at Stortinget konsulterer med oss om alle mulige tiltak. Forsoningsforsøk kan ikke skje på samme måte som fornorskningen – over hodene på oss. 

Jeg skal prøve å avslutte i en litt mer positiv tone. Jeg er nemlig helt overbevist om at det er fullt mulig å ta tilbake det som er tapt gjennom fornorskningen, bare vi får ressursene til det og at denne rapporten blir behandlet seriøst av alle parter. Alle samer bør få muligheten til å ta tilbake det de har tapt. Det bør være målet. Dette er innenfor rekkevidde, hvis vi tilpasser skole-, høyere utdanning, forskning og institusjonsstrukturer. All erfaring viser at revitalisering fungerer bare forholdene blir lagt godt nok til rette for det – nasjonalt, regionalt og lokalt. Dit håper jeg vi når. Og om vi går frem med varme og vilje til å forstå hverandre, så har jeg troa på at forsoning en gang i fremtiden kan være mulig. 

Nå skal vi endelig i gang med behandling av denne rapporten. Jeg ser frem til å lese gjennom alle høringsinnspill Sametinget har fått i ukene fremover, og til å starte med Sametingets behandling. Men aller først ser jeg frem til resten av denne konferansen, hvor mange perspektiver vil bli berørt.