Gæjhtoe! Sïjhtem ellen voestegh Gaske-laanten sïjten reaktah jååhkesjidh dennie dajvesne gusnie libie daelie.

Gæjhtoe bööredimmien åvteste åarjelsaemien healsoekonferansese daesnie Skierdesne. Dellie maaje leam nuepiem åådtjeme daan vihkeles konferansese båetedh, man bïjre dan jïjnjem hijven govleme jaepiej tjïrrh. Barkoe mij dorjesåvva seammavyörtegs healsoedïenesjh hoksedh åarjelsaemien dajvesne, lea dovne joekoen åajvoeh jïh skraejriem vadta. Åarjelsaemien healsoeviermie lea åvtene vaadtseme gellielaakan, jïh manne aavone mijjieh saemiedigkieraeresne libie buektiehtamme golme-tjuetie-tåvsene kråvnah lissiehtassine raeriestidh ryöktesth dåarjojne vearman mubpien jaepien budsjedtesne – jalhts Saemiedigkien budsjedte lea gaertjieldihkie, goh dijjieh daejrede.

Takk! Jeg ønsker aller først å anerkjenne Gaasken-Lannte sijte sine rettigheter i det området vi befinnes oss i nå.

Takk for invitasjonen til sørsamisk helsekonferanse her i Stjørdal. Endelig har jeg fått anledning til å besøke denne viktige konferansen, som jeg har hørt så mye godt om gjennom årene. Arbeidet som gjøres for å for å sikre likeverdige helsetjenester sørsamisk område er både imponerende og inspirerende. Det sørsamiske helsenettverket har gått foran på mange måter, og jeg er glad for at vi i sametingsrådet har fått til å foreslå en økning på 300.000 i direkte tilskudd til nettverket i neste års budsjett – til tross for at det er et stramt budsjett for Sametinget, som dere er kjent med.  

Mitt innlegg her skal handle om samisk selvbestemmelse i helsesektoren. Eller nærmere bestemt om mangelen på samisk selvbestemmelse, og hvordan det nå er på høy tid at Norge snart slutter å bryte ILO 169 sine bestemmer om helse.

Her er fra artikkel 25. i konvensjonen:  “Regjeringene skal sikre at tilfredsstillende helsetjenester blir gjort tilgjengelig for vedkommende folk, og skal skaffe dem ressurser som setter dem i stand til å utforme og tilby slike tjenester under deres eget ansvar og kontroll, slik at de kan nyte godt av en høyest mulig fysisk og mental helsemessig standard.»

Er det noen her som føler at vi er satt i stand til dette? Og at vi har tjenester under eget ansvar og kontroll i dag? Tenkte meg det.

Vi har i alle fall ikke selvbestemmelse i spesialisthelsetjenesten. Ta for eksempel SANKS og nasjonalt team, som er den viktigste tilbyderen av likeverdig psykisk helsehjelp i sørsamisk område. SANKS er plassert under Sámi klinihkka, som er plassert under Finnmarkssykehuset, som igjen er plassert under Helse Nord.

Avgjørelsene om prioriteringer for SANKS nasjonalt team tas åpenbart langt unna sørsamisk område. Men de tas også langt unna den samiske befolkningen generelt. For selv om Sametinget geografisk er plassert midt mellom lokasjonene til Sámi klinihkka i Karasjok, så tas de daglige beslutningene i Finnmarkssykehuset.

Problemene med dette ble veldig tydelig for alle og enhver nå i år da det ble klart at Finnmarkssykehuset har underskudd og må spare inn. Tilbudet innenfor psykisk helse til den sørsamiske befolkningen er plutselig i et konkurranseforhold med lokale sykehus og klinikker i Finnmark. Selv om Sámi klinihkka drifter med overskudd, må man spare inn hvis det skal spares inn.

I sommer ble det utstedt reisestopp i Finnmarkssykehuset. Beskjeden gikk ut til alle, også Sámi klinihkka – noe som plutselig gikk ut over behandlinger i det vidstrakte sørsamiske området. Da jeg tok dette opp med Helse Nord-styret, fikk jeg beskjed om at det jo ikke var planen. Og det ble da også rettet opp, og vi har fått forsikringer om at reisestopp ikke skal gå ut over nasjonale tjenester.

Problemet er jo likevel at ting som det her skjer. Og vi må bruke masse tid og ressurser fra samisk hold for å rette opp i unødvendige problemer.

Med dagens organisering av ser vi også at det er en utfordring at de samiske tjenestene bygges ned. For eksempel rapporteres det at det innenfor somatikken flyttes stillinger fra Sámi klinihkka til Alta for eksempel. Fra et sørsamisk perspektiv er jeg klar over at dette virker langt unna, men det er noe som angår også oss som ikke bor i Finnmark – nemlig fordi det er så talende for hvilken status samisk selvbestemmelse har innenfor spesialisthelsetjenestene.

Det samiske folket har i praksis ingen innvirkning på hvordan ressursene utnyttes innen helsevesenet. Vi har ingen direkte mulighet til å adressere problemer som oppstår innenfor de samiske spesialisthelsetjenestene. Et nylig eksempel er varslingssaken på Sámi klinihkka der en overlege gikk ut og påpekte hvordan prioriteringer innenfor Finnmarkssykehuset går direkte ut over pasientsikkerheten til samiske pasienter. Med dagens organisering kan vi ikke annet enn å ta opp problemene med helseforetakene og krysse fingrene for at de har en ledelse som bryr seg.

Vi har riktignok kommet et steg videre innenfor Helse Nord, ved at vi heldigvis opplevde å få gjennomslag for et styremedlem i henholdsvis Helse Nord-styret og i alle de underliggende helseforetakene. Det betyr at vi har en sørsamisk representant i styret for Helgelandssykehuset i Ole Henrik Bjørkmo Lifjell, og der skal de ha skryt for å ha opprettet en stilling med en egen samisk koordinator ved foretaket.

Lenger sør er det verre med representasjonen. Dessverre fikk vi ikke gjennomslag for vårt forslag til styret ved Helse Midt-Norge, noe som er beklagelig. Det betyr jo i praksis at den største delen av den sørsamiske befolkninga ikke har noen som helst selvbestemmelse knyttet til de store linjene i tilbudene innenfor spesialisthelsetjenestene. Det er et åpenbart brudd med ILO-konvensjonens paragraf 25.

Heldigvis ble vi hørt i oppnevnelsen av styret til Helse Nord-Trøndelag, og jeg er glad for at vi har Ellinor Marita Jåma i styret der. Men det er åpenbart ikke nok. Helst skulle vi hatt Ellinor som styremedlem i Helse Midt-Norge.

Så kan man si at det ikke er selvbestemmelse å få utnevne ett av mange styremedlemmer. Og det er jeg veldig enig i. Men det ville vært en start, og betydd at vi hadde fått en samisk stemme ved bordet.

Kjære venner. Vi kan jo ikke finne oss i det her. Skal det virkelig være sånn at vi ikke har noe selvbestemmelse over hvilke prioriteringer som gjøres for de samiske helsetjenestene?

Så, hva må skje for at den norske staten ikke lenger skal bryte ILO-konvensjonen hver dag?
Jeg mener det trengs minst to forskjellige endringer. For det første må Sametinget få rett til å utnevne styremedlemmer til alle Regionale helseforetak og Helseforetak som har ansvar for helsetjenester til den samiske befolkninga. Og for det andre må Sami klinihikka omorganiseres. Vår egen klinikk kan da ikke være ansett som en lokal greie oppe i Finnmark, og fungere som en salderingspost for helsetilbudene til hele befolkninga i fylket – med alle sine interne geografiske konflikter og utfordringer.

For at Norge skal oppnå å følge ILO-konvensjonen må det opprettes et nasjonalt foretak, Helse Sápmi - med eget budsjett og eget styre der Sametinget utnevner flertallet av styremedlemmene.

Så er det jo sånn at veien til ILO ikke ble bygget på en dag. Det vet alle som er opptatte av samenes rettigheter og samiske saker. Det er ett steg frem og to tilbake – frem til tiden plutselig er moden og man får hoppe tre steg. Derfor har Sametinget lagt seg på en linje som kanskje kan få oss frem et par steg, men ikke hele veien. Sametingets plenum har bedt om at Sámi klinihkka flyttes til å være direkte underlagt Helse Nord som et eget HF med eget styre og eget budsjett, som et første steg.

Når vi snakker om disse sakene, er det viktig å holde tunga rett i munnen i kommunikasjonen. Mange steiler fordi vi tror vi ønsker å bygge opp et helt eget samisk sykehus. Men det er altså ikke ambisjonen. Vi trenger tilbud til hele den samiske befolkninga innenfor enkelte behandlingsformer der språk og kommunikasjon er spesielt viktig for å kunne få god og riktig behandling. Åpenbare eksempler på dette er psykiatri og geriatri. Men vi trenger kanskje ikke egne intensiv- og fødeavdelinger. 

Sametingets innspill til hvordan staten kan følge ILO er noe vi har tatt opp med med både helseministeren, stortingspolitikere og Sykehusutvalget. Alle er kanskje ikke kjent med at regjeringen har satt i sving et Sykehusutvalg, som blant annet har i mandatet sitt å:

“Utrede forslag til endringer i styringen av sykehusene innenfor en modell med statlig eierskap som sikrer regional, politisk og demokratisk innflytelse i styringen av sykehusene”.

Her ligger det altså en mulighet til å få iverksatt noen endringer. Utvalget skal legge frem sin tilrådning senest 31. Mars neste år. Vi vet selvfølgelig ikke hva utvalget kommer til å anbefale, men vi har gitt innspill til både utvalget som helhet og til den samiske representanten i utvalget – nemlig Sametingets direktør Inger Marit Eira-Åhren.

Jeg venter i spenning på fremleggelsen av dette arbeidet. Aller mest fordi det åpner noen muligheter for å løfte problemstillingen i en politisk prosess nasjonalt. Jeg anbefaler alle som er opptatt av samisk selvbestemmelse innenfor helsefeltet, til å følge med på dette arbeidet – og ikke minst til å ta del i høringsprosessen som vil komme etterpå. Det kan være veldig nyttig med en samlet samisk front som krever endringer i tråd med ILO-konvensjonen.

Kjære venner her på sørsamiske helsekonferanse. Jeg tror vi har kommet til et punkt i arbeidet med samiske spesialisthelsetjenester der det er blitt veldig tydelig for oss hvilke begrensninger som eksisterer med dagens organisering – samtidig som det også skjer mye bra, blant annet i form av det viktige arbeidet som gjøres i regi av Sørsamisk helsenettverk og sørsamisk helseteam.

Derfor er jeg her med et tydelig budskap i dag. Tiden er inne for samisk selvbestemmelse innenfor helsevesenet, og vi ikke lenger akseptere at ILO-konvensjonen brytes hver dag.

Tusen takk for meg – og lykke til med disse to viktige dagene her i Skierdesne!