Les rapporten til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen
Ráhkis buohkat – kjære alle sammen!
I våre hjerteslag og våre åndedrag har vi våre formødre og forfedre med oss. De har gitt oss en styrke til å kunne møte denne krevende dagen - sammen - for å kunne forsøke å veve sammen fortid, nåtid og fremtid med tråder som er spunnet i både smerte og ren overlevelseskraft. Å bygge bro mellom det som var fortidens feilvalg og det som er fremtidens muligheter for bedre valg er en krevende oppgave.
Det finnes øyeblikk og hendelser som blir stående som tidsskiller i historien. I dag kan være en slik dag. I dag kommer endelig rapporten som har gransket vår nære historie og den urett som er påført vårt folk. Det er knyttet mange forventninger og sterke følelser til rapporten og dens innhold. Vi ser frem til å lese den, selv om det også kommer til å gjøre vondt.
Jeg vil takke alle de som har vært sannhetsvitner for kommisjonen. Uten at dere hadde gitt deres stemme og historie til kommisjonen, ville vi ikke fått denne muligheten til å kunne forsøke å få til ett oppgjør med den vonde felles historien vi deler.
Tårene som faller og smerten vi føler når vi skal gjenoppleve eller møte fortiden er viktig for at vi skal kunne ta nye skritt for en bedre fremtid bygget på andre og bedre valg. Storsamfunnet må erkjenne og våge å stå i det som nå kommer. Det kan være fristende og langt mer behagelig å vende blikket bort, men vi kan ikke tillate oss å flykte fra det ubehagelige.
Jeg vil takke medlemmene av kommisjonen for å ha møtt disse historiene født av fornorskningen. Det har vært et krevende oppdrag dere har gjort for oss alle. Historier fortelles og refortelles. Sannheten er en sentral størrelse og et ideal - men det er mange historier, stemmer og kamp om sannheter. Mitt håp er at vi i dag møter en rapport som kan være en sannhet som kan stå seg for fremtidens søken etter sannheter. At rapporten er sterk nok til å være den offentlige sannheten om fornorskningen.
Fornorskningen er en del av den norske historien. Det å anerkjenne fornorskningen og dens konsekvenser er å ta ansvar. Det betyr ikke å bære byrden av skyld, men å erkjenne at vi alle er en del av en større historie og at alle dermed har både ansvar og mulighet for å skape forandring.
Fornorskningen har medført at tusenvis av samer har mistet språk, kultur, identitet og næringsmuligheter. Vi som samfunn sørger over alt det som har gått tapt. Alle disse har en rett til å få ta tilbake, hvis de vil. For den norske stat er det på tide å gjøre opp for all den innsats som ble lagt ned for å få samer til å bli nordmenn og der det samiske skulle forties, glemmes for så å forsvinne.
For å oppnå forsoning vil det ikke være nok å be om unnskyldning eller å bare legge skylden på fortiden. Vi må handle nå. Vi må ta innover oss den kunnskapen som blir presentert for oss og bruke den til å forme en fremtid som inkluderer og respekterer alle. Det betyr å styrke samiske språk og kultur, opprettholde og utvikle samiske tradisjoner, levesett og næringer, og å inkludere og formidle våre historier i den nasjonale historien. Det betyr å gi plass og makt til samiske stemmer i alle beslutningsprosesser som angår vårt folk og samfunn. Det er å lære av fortiden, slik at ikke de samme feilene gjentas på ny.
Mine forventninger til norske myndigheters oppfølging av rapporten er derfor høye.
Hvem vi er som menneske og tanker om hvem vi kunne ha vært eller vil være - er grunnleggende for oss alle. Det må bygges opp språk,- og kulturinstitusjoner, samiske møteplasser, kurstilbud og utdanningsmuligheter i hele Sápmi, som kan legge til rette for at de samer som ble frarøvet disse mulighetene, kan nærme seg sin samiske identitet igjen. Hvordan vi skal kunne akseptere sorgen over tap vi har opplevd samtidig som vi kan styrke og fremme troen på at vi kan ta tilbake mest mulig av det vi har mistet er kjernen i det vi nå står overfor.
Identitet handler ikke bare om hvem man føler seg som, men om å finne og ta sin plass igjen i sitt rettmessige samfunn, om å ta del av noe som er større enn en selv. Det er en personlig reise som alle må ta, men vi kan tilrettelegge for at veien blir litt lettere å gå.
Dette kan kun gjøres med å styrke Sametinget betraktelig, fordi det er vi som kjenner vårt samfunn best og som vet hvor vi er mest sårbare. I dag har vi ikke sterke nok muligheter til å avhjelpe vårt eget folk og samfunn på helt kritiske og nødvendige områder.
Det eksisterer en tillitskrise mellom den norske stat og det samiske folk. Bakgrunnen er pågående rettighetsbrudd og manglende vilje hos staten til å løse samenes utfordringer. Et åpenbart eksempel er det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen, som må ta slutt om man skal bygge opp tilliten igjen. Likeledes må det vises stor vilje til å innfri samenes rettigheter innenfor alle felter, fra helse til språk og kultur.
Samene har kollektivt opplevd fornorskningen, og mange av de forsonende tiltakene vil måtte være i form av kollektiv restitusjon. Det vil være spesifikke grupper eller individer som har opplevd tap knyttet til fornorskningen i den grad at det vil være nødvendig med gjenoppreisning til enkeltpersoner. Det gjelder kanskje især den eldre delen av vår befolkning, og forsonende tiltak rettet mot dem bør stå høyt på prioriteringslisten for norske myndigheter.
Vi har medfølelse for den smerten som kvenene, norskfinnene og skogfinnene har opplevd som følge av fornorskningen. Vi er forskjellige folk med ulike erfaringer og opplevelser, men som har den felles skjebnen at vi har vært ofre for en fornorskningspolitikk. Hvert av folkene har rett til en selvstendig forsoningsprosess med staten, og Stortinget bør i saksbehandlingen sin ta hensyn til dette.
Selve joiken om hvem vi har blitt og hvor vi og våre etterkommere skal fremover er en joik som krever svært mye av oss.
Giitu, takk for oppmerksomheten!