Boazosámit Rørosguovllus saboterejedje bággonjuovvamiid soađi áigge. Dan sadjái go njuvve bohccuid okkupašuvdnafápmui de biđgejedje sii bohccuid ollu guovlluide, maiddái Ruŧŧii. Stuorra várreguovlluin vuostá barge sámit duiskalaš okkupašuvdnafámu go doibme rádjalovsan. Dat lei váralaš bargu man birra ii galgan diehtit ollu. Maiddái mánát lávejit searvat bargui geasehit olbmuid rastá rájá. 

Prošeavtta ulbmilin lei duođaštit muitalusaid ja muittuid Rørossámi guovllus. Guovddáš lea dahkan jearahallamiid sámi nissonolbmuiguin ja dievdduiguin geat vásiheadje soađi. Sii muitaledje árgabeaivvi birra soahtejagiin, boazodoalu ja rádjalovsadoaimma birra. Informánttat muitet maiddái movt sii fas ásahedje ceavzilis boazodoalu vihtta jagi maŋŋá soađi. 

Garve njuovvamis bohccuid soađi áigge

Sámit eai čohkken bohccuid njuovvama várás amas eai dárbbašan vuovdit bierggu duiskalaččaide. Veaháš njuvve bohccuid doaluin almmá ahte duiskalaččat dihte dan birra. Váris ledje máŋga duiskalaš soalddáha geat lávejit váldit ealus bohccuid. 

Boazoeaiggádat bággehalle njuovvat, muhto sii saboterejedje dan. Dies álggii goddenálli báikkis Forollhogna. Bohccot levve Forollhognai ja Ruŧŧii. Muhtun boazodoallit vulge Ruŧŧii maŋŋá viežžat ruovttoluotta bohccuid, muhto dieđihedje duiskalaččaide ahte sii eai lihkostuvvan. Muhtun oassi bohccuin njuvvojuvvojedje Ruoŧas, nu ahte eai boahtán ávkin duiskalaččaide. Soađi áigge lei sámiin sin iežaset "pássa". Dieinna lágiin sáhtte sii rasttildit rájá Ruŧŧii. Sihke duiskalaččain ja lappefogdenis lei unnán máhttu boazodoalu birra ja de eai ádden ahte fillehalle. 

Okta eará informánta muitalii ahte sii ožžo borramuša bures soađi áigge, vaikko lei rašoneren. Iežaset doalus ožžo sii vuoja, vuosttá ja bierggu. Ollu informánttat muitalit ahte duiskalaččat láhttejedje čábbát, muhto vearrát ledje norgga nazisttat. 

Rádjalovssat

Okta informánttain prošeavttas muitalii:

«Jeg var grenselos. 9-10 år gammel under krigen. Jeg fulgte flyktningene til grensen, så snudde jeg. Det var stort sett byfolk fra Trondheim og sånn. Flyktningene var innlosjert via kjenninger på ulike setervoller. Så da hentet vi dem der og sa at nå var det tid for å flykte. Vi gikk om dagen da det var lyst. Vi visste akkurat hvor tyskerne var til enhver tid. Så det gikk bare bra. Det gikk på jungeltelegrafen hvor tyskerne var før man la ut på tur over grensen. Folk var orientert hele tiden. Man skulle ikke spørre for mye, man skulle bare utføre som grenselos. Det var farlig hvis du visste for mye og var nødt til å snakke. Man orienterte flyktningene om hvor de skulle gå, viste vei. Det var farlig å gå for tett på. Det var jo store fjellområder, mange plasser å gjemme seg»

Bohccot dulbme girdistáhpiid

Okta eará somás muitalus mii muitaluvvui prošeavtta oktavuođas lei:

«Jeg husker at på en gård nord på et gjerde her i Brekken evakuertes det med norske fly. Norskan var på vei nordover da tyskerne kom. Da måtte de mellomlande her og tanke, og da var det viktig at de var i nærheten av vei, og de måtte lage flystripe. Da ble reinen tatt ned fra fjellet og drevet fram og tilbake for å tråkke ned en landingsplass. Det husker jeg fordi at jeg satt på skuldrene til faren min som gikk med leiedyret. Men det uheldige var at vinterveien for hest gikk over det jordet hvor landingsplassen var tråkket. Men reinen klarte ikke å tråkke ned veikranken for hesteveien som gikk beint over jordet, så det ble en slags kul der. Så det endte med at det første flyet som benyttet flyplassen stupte. De resterende flyene måtte lande på sjøen. Men det var vanskelig å frakte bensin dit. De flydde heller da til Viken. Og der landet de på sjøisen. Det flyet som stupte ble stående ganske lenge her i Brekken. Jeg vet ikke hva som skjedde videre med det flyet. Men det var interessant med det flyvraket for oss unger.  Det var heldigvis ikke noen som omkom i styrten. Piloten klarte å senke farten»